For noen år siden, etter en spesielt tøff natt, så mamma på meg med tårer i øynene og sa: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe deg. Jeg fortsetter å si feil ting.»
Jeg kan forstå smerten hennes. Hvis jeg var en forelder og barnet mitt led, ville jeg vært desperat etter å hjelpe.
Et av de største problemene rundt psykiske lidelser er mangelen på veiledning. I motsetning til en fysisk tilstand, som en magefeil eller et brukket bein, er det ingen klare instruksjoner for å garantere restitusjon. Leger kan bare komme med forslag. Ikke akkurat den typen ting du vil høre når du er desperat (stol på meg).
Derfor faller omsorgsansvaret i hovedsak på dine nærmeste.
I løpet av årene har jeg hatt noen forferdelige opplevelser med venner og kolleger som prøvde å hjelpe meg, men sa feil ting. På det tidspunktet visste jeg ikke hvordan jeg skulle gi dem råd ellers. Sosial angst kommer absolutt ikke med en guidebok!
Dette var noen av mine favoritter.
«Du må virkelig ta deg sammen!»
En kollega sa dette til meg da hun fant meg gråtende på personaltoalettene på et arrangement. Hun trodde den tøffe kjærlighetstilnærmingen ville hjelpe meg å komme meg ut av den. Men ikke bare hjalp det ikke, det fikk meg til å føle meg mer flau og utsatt. Det bekreftet at jeg var en freak og derfor trengte å skjule tilstanden min.
Når de står overfor angst, ser den naturlige responsen fra observatører ut til å være å oppmuntre personen til å roe seg ned. Ironisk nok gjør dette det bare verre. Den lidende er desperat etter å roe seg ned, men klarer det ikke.
«Ikke vær dum. Alle er for opptatt med sine egne liv til å fokusere på deg.»
En venn trodde at det å påpeke dette ville lindre mine irrasjonelle tanker. Dessverre ikke. På det tidspunktet var jeg bekymret for at alle i rommet dømte meg negativt. Sosial angst er en altoppslukende lidelse. Så selv om jeg innerst inne visste at folk ikke var fokusert på meg, stoppet det fortsatt ikke de hånende tankene.
«Hvorfor føler du deg engstelig?»
Dette er et av de mest irriterende spørsmålene noensinne. Men alle i nærheten av meg har spurt om det minst en gang i løpet av årene. Hvis jeg visste hvorfor jeg følte meg så engstelig, så ville jeg sikkert kunne finne en blodig løsning! Å spørre hvorfor fremhever bare hvor uvitende jeg er. Likevel klandrer jeg dem ikke. Det er naturlig for mennesker å stille spørsmål og prøve å finne ut hva problemet er. Vi liker å løse ting.
Når vennen din sliter med angst, ikke bruk kommentarer som disse. Her er fem måter du faktisk kan hjelpe dem på:
1. Arbeid med følelsene sine
Det viktigste å huske er at angst ikke er en rasjonell lidelse. Derfor vil en rasjonell reaksjon mest sannsynlig ikke hjelpe, spesielt i et øyeblikk med nød. Prøv heller å jobbe med følelsene. Godta at de føler seg engstelige, og i stedet for å være direkte, vær tålmodig og snill. Minn dem på at selv om de kan føle seg bekymret, vil følelsen gå over.
Arbeid med de irrasjonelle tankene og erkjenne at personen er bekymret. Prøv for eksempel noe sånt som: «Jeg kan forstå hvorfor du føler det slik, men jeg kan forsikre deg om at det bare er din angst. Det er ikke ekte.»
2. Fokuser på følelsene deres
Ikke spør hvorfor personen føler seg engstelig. Spør dem i stedet hvordan de har det. Oppmuntre dem til å liste opp symptomene deres. Gi den lidende rom til å føle uten avbrudd. Hvis de gråter, la dem gråte. Det vil slippe trykket raskere.
Se mer: De beste angstbloggerne på nettet »
3. Bruk distraksjonsteknikker
Kanskje foreslå å gå en tur, lese en bok eller spille et spill. Når jeg har dårlig angst, spiller vennene mine og jeg ofte ordspill som I Spy eller Alphabet Game. Dette vil distrahere den engstelige hjernen og gjøre det mulig for personen å roe seg naturlig. Det er også gøy for alle.
4. Vær tålmodig
Tålmodighet er en dyd når det kommer til angst. Prøv å ikke miste humøret eller knipe på personen. Vent til den verste delen av angrepet øker før du tar handling eller prøver å hjelpe personen med å rasjonalisere det som skjer.
5. Og til slutt, vær morsom!
Latter dreper stress som vann dreper brann. Vennene mine er flinke til å få meg til å fnise når jeg er i nød. For eksempel, hvis jeg sier «Jeg føler at alle ser på meg», svarer de med noe sånt som «Det er de. De må tro at du er Madonna eller noe. Du burde synge, vi kan tjene litt penger!»
Bunnlinjen? Angst er ikke en lett tilstand å håndtere, men med tålmodighet, kjærlighet og forståelse er det mange måter å hjelpe på.
Claire Eastham er en blogger og den bestselgende forfatteren av «We’re All Mad Here». Du kan få kontakt med henne bloggen hennes eller tweet henne @ClaireyLove.
Discussion about this post