Ordene dine var tuppen som stoppet meg fra å blø ut igjen og igjen.
Da du sa at du drev med å hjelpe folk til å leve fantastiske liv, skal jeg innrømme at jeg lo av deg. Jeg lo fordi livet mitt inntil da hadde vært alt annet enn.
Du kjenner historien like godt som meg: Jeg ble fanget i en vri av avhengighet, anoreksi og traumer.
I midten av 20-årene føltes det som om jeg hadde levd smerte i flere liv. Og jeg var blitt så dypt vant til det at jeg regnet med at jeg ville leve resten av livet mitt som et skall av det jeg kunne ha vært.
Men du så forbi skallet, og trakk lyset ut av meg som alkymi, som en mild magi.
Du trengte ikke demontere veggene mine. I stedet fikk du meg til å føle meg trygg nok til å rive dem ned selv, slik at jeg kunne møte deg på den andre siden.
Jeg visste ikke at det kunne skje.
Ordene dine var tuppen som stoppet meg fra å blø ut igjen og igjen. Alt som var vondt og stygt og rått, møtte du med voldsom kjærlighet og medfølelse.
Da jeg ikke kunne se en fremtid, malte du et levende bilde av netter i San Francisco, av et liv utenfor kanten jeg sto på, og hjalp meg med å skrive om historien.
Da jeg traff bunnen, var din hånd som forsikret meg om at det ikke var noe mørke jeg noen gang ville møte alene.
Da jeg var fortapt, vendte du bort blikket mitt for å se lyspunktene rundt meg, og ledet meg tilbake til meg selv.
Når det å leve føltes som et ork, hjalp du meg å se skjønnheten i det kjedelige.
Da verden var grusom – og når tankene mine var det også – ble dine kjærlige ord et skjold jeg bar inn i krigen.
Jeg trodde jeg var noe ødelagt som skulle fikses; ikke noen hel, å bli elsket.
Men som muskelminne, lærte jeg å elske meg selv fordi du fikk det til å virke så enkelt å gjøre.
Jeg flytter om et par uker, noe som betyr at vår felles reise vil bli en mer separat reise.
Jeg var ikke typen person til å dykke ned i forandring, men jeg har vokst til å omfavne de skiftende vindene, latt dem bære meg.
Jeg stoler på meg selv.
Jeg vet nå at jeg kan stole på meg selv til å styre skipet.
Tristheten fosser inn i takknemlighet hver gang jeg tenker på å skille lag.
Takknemlighet fordi denne dype følelsen av egenverd er en hage vi plantet sammen.
Takknemlighet fordi livet jeg har bygget for meg selv – et gledelig og vilt eventyr – ble muliggjort av verktøyene du ga meg.
Takknemlighet fordi det ikke er noen tråd i livet mitt som du ikke har rørt, og sammen snurret vi til gull.
Mosaikken av leksjoner jeg sitter igjen med er et kompass jeg vil holde nært, et sant nord som alltid vil peke meg tilbake i retningen av gjenopprettet håp.
Leksjoner som: Det er tapperhet, ikke perfeksjon, som gjør verden til et bedre sted. Det er selvmedfølelse, ikke selvdisiplin, som hjelper oss å vokse. Det er sårbarhet, ikke bare grus, som gjør oss sterkere. Det er det å gjøre og å bevege seg og det å vokse – ikke det «ferdige», «der» og «ferdige» – som gir et meningsfylt liv.
Og det viktigste av alt: Det er autentisk forbindelse, ikke selvbeskyttelse, som til slutt lar oss helbrede.
Når det å være i live føltes som en straff, hjalp du meg med å se gavene jeg holdt i mine små, redde hender.
Gaven til å ha tid til å lære, evnen til å forandre seg og motstandskraften til å begynne på nytt, så mange ganger som det tok å få det til.
Gaven til å være her lenge nok til å ha krysset veier med deg. Gaven av å ha undervurdert deg.
(Jeg tror universet fikk det riktig denne gangen, ikke sant?)
Når jeg ser tilbake, forstår jeg nå at jeg ikke trengte å fikses eller monteres på nytt. Jeg var ikke ødelagt; Jeg var ikke en feil.
Alt jeg egentlig trengte var å bli sett.
Takk for at du så meg.
Sam
Sam Dylan Finch er en forfatter, positiv psykologi-utøver og mediestrateg i Portland, Oregon. Han er hovedredaktør for mental helse og kroniske lidelser ved Healthline, og medgründer av Queer Resilience Collective, et wellness coaching-kooperativ for LHBTQ+-personer. Du kan si hei videre Instagram, Twitter, Facebook, eller lær mer på SamDylanFinch.com.
Discussion about this post