Da og nå: Utviklingen av behandlinger for hepatitt C

Tidlig på 1990-tallet

Den første behandlingen for hepatitt C kom på 1980-tallet, ved hjelp av en serie proteinbaserte injeksjoner kalt rekombinant interferon-alfa (IFNa). Interferoner er naturlig forekommende proteiner i kroppen; rekombinant IFNa er det proteinbaserte generiske legemidlet som arbeider for å mobilisere kroppens naturlige immunsystem for å bekjempe sykdom.

Når det ble brukt alene, var responsratene for IFNa relativt lave, og hjalp bare en tredjedel av de med hepatitt C, og tilbakefallsraten var svært høy.

De som tok IFNa rapporterte også bivirkninger som:

• hårtap
• alvorlig depresjon
• tannkjøttsykdom
• kvalme eller oppkast
• selvmordstanker
• leverskade

Til slutt bare 6 til 16 prosent av befolkningen ble effektivt behandlet med IFNa, så andre kombinasjonsbehandlinger for hepatitt C ble søkt.

På slutten av 1990-tallet

I 1995 oppdaget forskere at hvis du blandet det injiserbare IFNa med det antivirale stoffet ribavirin (RBV), ble resultatene forbedret. For eksempel så hepatitt C-pasienter en langsiktig, sykdomsfri suksessrate på 33 til 41 prosent. Legene vet fortsatt ikke mye om hvordan RBV virker for å bekjempe hepatitt C, men RBV brukes fortsatt i dag.

Likevel har RBV vært kjent for å forårsake bivirkninger, for eksempel:

• problemer med skjoldbruskkjertelen
• psykose
• anemi

Tidlig på 2000-tallet

I 2002 kom en banebrytende behandling ved hjelp av pegylert interferon alfa (PegINFa). Til sammenligning var INFa badevannet til PegINFas jetdrevne boblebad. I forsøk hadde PegINFa en høyere permanent svarrate enn INFas (39 prosent), som ble enda høyere da PegINFa ble kombinert med RBV (54 til 56 prosent).

PegINFa måtte også injiseres færre ganger enn INFa for å lykkes, noe som reduserte bivirkninger.

På slutten av 2000-tallet

2011

Forskere begynte å søke etter behandlinger som var spesifikke for hepatitt C selv i 2011. Resultatene var to proteasehemmere (PI) kalt boceprevir (Victrelis) og telaprevir (Incivek). Med presisjon rettet disse stoffene seg direkte mot hepatitt C og arbeidet for å stoppe virusets spredning. Å legge til RBV og PegINFa til PI-er økte effektiviteten deres enda mer, med utvinningshastigheter som hoppet mellom 68 til 84 prosent avhengig av typen hepatitt C som behandles.

Det eneste problemet? For mange mennesker oppveide bivirkningene og negative interaksjoner med andre legemidler fordelene.

Noen av de mer alvorlige bivirkningene var:

• Stevens-Johnson syndrom (SJS)
• eksfoliativ dermatitt
• fødselsskader
• redusert antall hvite blodlegemer
• rektal smerte

Begge legemidlene ble seponert, og nyere, mindre skadelige PI-er ble formulert.

2014 og 2015

I 2014 og 2015 ble det laget hepatitt C genotype-spesifikke legemidler som kunne målrette mot bestemte typer hepatitt C. Disse inkluderte:

• Sofosbuvir/ledipasvir (Harvoni). Denne antivirale pillen bekjemper hepatitt C genotype 1 og 3 på forskjellige stadier i løpet av livssyklusen ved å blokkere proteiner som forårsaker viruset. Fordi det er interferon- og RBV-fritt, er bivirkningene mye mildere.
• Ombitasvir/paritaprevir/ritonavir (Viekira Pak). Denne kombinasjonsmedisinen er også interferonfri og trenger ikke en RBV for å virke. I kliniske studier hadde den en kureringsrate på 97 prosent for personer med hepatitt C genotype 1.
• Daclatasvir (Daklinza). Et antiviralt medikament ment å behandle hepatitt C genotype 3, dette stoffet regnes som den første ikke-kombinasjonsmedikamentelle behandlingen som fungerer trygt og effektivt uten å kreve interferon eller RBV.

Hepatitt C behandling i dag

I 2016 ble sofosbuvir/velpatasvir‎ (Epclusa) utviklet som den første medikamentelle behandlingen for å behandle alle hepatitt C-genotyper i tablettform. Bivirkningene anses som lave (hodepine og tretthet). Kursraten er så høy som 98 prosent hos de uten alvorlig arrdannelse i leveren (cirrhose) og 86 prosent hos de med skrumplever.

I juli 2017 ble sofosbuvir/velpatasvir/voxilaprevir‎ (Vosevi) godkjent av US Food and Drug Administration (FDA) for å behandle kronisk hepatitt C av alle genotyper. Denne kombinasjonspillen med faste doser forbyr utviklingen av det spesifikke proteinet NS5A. I nyere forskning har dette plagsomme proteinet vært assosiert med vekst og progresjon av hepatitt C. I sine tidligste medikamentforsøk hadde dette kombinasjonsstoffet en 96 til 97 prosent kurrate, og forhåpningene er store for det i dag.

Senest ble glecaprevir/pibrentasvir (Mavyret) godkjent i august 2017. Denne behandlingen er for voksne med kronisk hepatitt C genotype 1 til 6, og behandlingsvarigheten kan være så liten som åtte uker. Resultater fra tidlige forsøk viste det 92 til 100 prosent hadde ingen tegn på infeksjon etter behandling.

Fremtiden for behandling

Når det gjelder hepatitt C, ser fremtiden lys ut. Uavhengig av din genotype, er det nå flere behandlingsalternativer enn noen gang. Mer spennende er muligheten for at de fleste genotyper av hepatitt C etter hvert vil være 100 prosent kurerbare.