Hvis du eller noen du kjenner vurderer selvmord, er hjelp der ute. Nå ut til Nasjonal selvmordsforebyggende livslinje på 1-800-273-8255.
Selvmord er et tema mange er redde for å snakke om eller til og med erkjenne. Men hvordan snakker vi ikke om en av de
Dette er grunnen til at vi må forstå det bedre og gjøre vårt beste for å gi folk den hjelpen de trenger i sine mørkeste øyeblikk. En måte å gjøre dette på? Snakk om det. Vi spurte folk i vårt fellesskap om mental helse på Facebook som har forsøkt eller på annen måte blitt påvirket av selvmord: Hva skulle du ønske andre visste om opplevelsen din?
Her er deres svar:
«Jeg vil at folk skal vite at det føles som det beste alternativet når du føler deg som en byrde for alle du elsker. Det er ikke en egoistisk avgjørelse i det hele tatt fra den personens syn.»
– Konrad K.
«Jeg skulle ønske folk visste hvor ille det var i hodet mitt da jeg skulle hoppe, eller når jeg ramlet piller i nakken. Mange mennesker kaller selvmord en feig vei ut, men de skjønner ikke hvor dårlig du er før de har mistet noen nære eller de er i den posisjonen selv.»
– Hayley L.
«Jeg er en daglig overlevende, siden tankene om skade alltid er der, men en ting som holder meg her er å se på barna mine (de er alle voksne) og tenke på alt de måtte gjøre hvis jeg skulle dø, eller enda verre, hvis jeg ble forlatt i en vegetativ tilstand. Jeg tar beslutningen hver dag om å fortsette og ta det bare ett skritt av gangen.»
– Tanja M.
«Broren min begikk selvmord. Det rev et hull i min mors hjerte som aldri grodde. Hun gikk gjennom år med å klandre seg selv … du vet, den gamle «hvis han bare hadde strukket ut, kunne jeg ha hjulpet ham.» Vel, jeg leste mye, snakket med psykisk helsepersonell, og jeg forstår, så godt jeg kan, hvorfor han følte at det var hans eneste valg. Han var ingen feiging. Faktisk gjorde han det han gjorde for å skåne menneskene han elsket. Jeg er ikke enig i avgjørelsen hans, men jeg forstår det. Jeg savner ham og skulle ønske vi kunne blitt gamle sammen, men jeg er glad han er på et sted hvor han ikke har det vondt lenger.»
– Nancy R.
«Alt jeg ønsker at andre skal vite er at det er det ikke de feiges vei ut, og ingen vil noen gang forstå en persons sinn når det blir forsøkt. Hvor forferdelig det faktisk er å føle det slik. Du tenker ikke på barna dine eller familien din, du vil bare forlate denne verden.»
– Dede J.
«Jeg tror at det å stå eller sitte der og gå mot hvert eneste overlevelsesinstinkt i kroppen din og handle på de virkelig grufulle, forferdelige, mørke tankene, mens du kjenner konsekvensene av det du er i ferd med å gjøre mot deg selv, viser at det er en sykdom og det er det absolutt ikke et rop om oppmerksomhet. Å gå mot overlevelsesinstinktene dine og gå videre med enhver handling for å avslutte livet ditt, og å spare det du oppfatter er byrden du legger på alle andre, krever faktisk mye mot. Selvfølgelig er det sannsynligvis for å få slutt på smerten og lidelsen din også, men mest av erfaring vil jeg si at det er drevet av en skjev oppfatning av å beskytte menneskene du elsker rundt deg mot denne altoppslukende sykdommen.»
– Serena B.
«Jeg skulle ønske folk visste at jeg aldri hadde tenkt å leve gjennom det. Det var ikke «bare et rop om hjelp». Jeg skulle fortsatt ønske jeg hadde lyktes. Jeg vil at folk skal vite at inni hodet mitt er et veldig trist sted.»
– Lindsay E.
«Det er som en mørk ting som hater deg og forteller deg løgner om at du ikke er verdt det. Men du er. Jo større løgnen er, jo mer er du er verdt det. (Du føler det kanskje ikke, men du er elsket av noen.) For meg var det en stille liten stemme som sa: «Ta den håndfullen, det ordner seg.» Jeg ba om hjelp… Dåp og kristendom reddet livet mitt, og jeg har aldri møtt den mørke tingen igjen. Jeg har mine «blå dager», velsignet med et naturlig selskapsdyr. Jeg tar en minimumsmengde av en «anti-alt» – passer på en måte med diagnosen, men hei, det er minimalt. Å styrke deg selv når det gjør vondt å ta det skrittet hver dag – til og med bare å stå opp av sengen og se på TV hele dagen – det er et skritt.”
– Tessa R.
«Jeg trengte komforten til en bestemt person. Trøst fra noen generelt er meningsløst, og ofte er det det usagte som hjelper mer enn ord folk tror de burde si for å gjøre ting bedre.»
– Roxi P.
«Livet ditt er verdifullt. Selv om du føler deg veldig ****ty akkurat nå, vil du ikke føle deg slik for alltid. Ikke nekt deg selv tid og mulighet til å bli bedre.»
– Jamie W.
«Vi glemmer noen ganger at vi sårer andre i livene våre. Det forårsaker så mye smerte, og angst og frykt for familiene våre. Vi vet aldri hvilken skyldfølelse våre kjære holder på. Det er virkelig ikke verdt det å sette familien gjennom det tapet.»
– Jess A.
«Livet kan og vil bli bedre. Du er ikke alene, det er så mange mennesker som går gjennom veldig dårlige tider og folk som bryr seg om deg. Noen ganger virker det som et «dårlig liv», men å leve er verdt det. Søk hjelp, finn nye hobbyer, lær å leve igjen, og nyt små ting, for det er bare én mulighet, og det er så trist å kaste bort det ved å avslutte dette livet. Vær så snill, ikke gjør det. Jeg lover igjen, det vil bli bedre!»
– Monica D.
«Det blir ikke nødvendigvis lettere, du blir bare sterkere og bedre til å håndtere og takle det du får diagnosen.»
– Hollyn D.
«Det er som en løvetann. Du trekker opp blomsten, uten å innse at røttene er dype og har spredt seg langt. Du overlever, men ropet om tomrommet forsvinner aldri helt. Men du lærer å ikke svare på det.»
– Amanda L.
Hvis du eller noen du kjenner vurderer selvmord, er hjelp der ute. Nå ut til Nasjonal selvmordsforebyggende livslinje på 1-800-273-8255. Hvis noen er i umiddelbar risiko for selvskading, ring 911 eller ditt lokale nødnummer og bli hos dem til hjelpen kommer.
Svarene er redigert for lengde og klarhet.
Discussion about this post