Er det noen som bryr seg om den psykiske helsen til sosialarbeidere?

Det er en herlig fest med vennene mine fra sosialfagskolen. Men jeg vet at det kommer et fryktet spørsmål. Så mellom glasset med vin og potetgull ståler jeg meg for det.

For jeg vet ikke om jeg hører hjemme i deres verden lenger. Se, jeg dro.

Jeg dro ikke helt fordi jeg ville. Jeg følte meg dypt kalt til sosialt arbeid og gjør det fortsatt.

Jeg brenner for mitt tidligere arbeid, spesielt rundt å jobbe med personer som sliter med selvmordstanker og selvskadende lidelser.

Men jeg dro fordi det var blitt veldig åpenbart at uansett hvor mange egenomsorgstaler jeg fikk eller hvor mange ganger jeg spurte, så kom jeg ikke til å få det jeg trengte: funksjonshemmede tilrettelegging.

Se, jeg har PTSD. Men i de første årene som psykisk helseterapeut ble min evne til å håndtere symptomene vanskeligere og vanskeligere.

Alle jeg jobbet med «forstod» og sa på overflaten de riktige tingene.

Men problemet var at hver gang jeg ba om noe som syntes jeg var helt rimelig – reduksjon i produktivitetsforventninger, reduksjon i timer, men fortsatt å beholde noen av klientene mine, ikke jobbe med noen klienter som kanskje er bedre tjent med en annen kliniker – der var alltid dette tilbakeslaget.

«Vel, hvis du ikke tar dem som en klient, så må de gå til noen andre utenfor området, og det vil være et stort problem for dem.»

«Vel, vi kan gjøre det, men bare som en midlertidig ting. Hvis det blir mer et problem, må vi diskutere det.»

Uttalelser som disse behandlet behovene mine som en irriterende, ubeleilig ting som jeg virkelig trengte å få et bedre grep om.

Sosialarbeidere er tross alt hjelpere. De trenger ikke hjelp, ikke sant?

Vi gjør jobben ingen andre kan tenke seg å gjøre og gjør det med et smil og for fryktelig lav lønn. Fordi det er vårt ringer.

Jeg hadde gått hardt inn i denne tankegangen – selv om jeg visste at det var feil.

Jeg kastet mitt hjerte og sjel i arbeidet og prøvde å trenge mindre. Jeg kunne gjort mer, vært mer. Jeg var tøff, jeg var sterk.

Problemet var at jeg var veldig flink i arbeidet mitt. Så bra at kollegene sendte meg vanskeligere saker om det som var i ferd med å bli min spesialitet fordi de trodde det ville passe meg godt.

Men disse sakene var komplekse og tok timer med ekstra tid i løpet av dagen. Tid som ofte ikke var så fakturerbar som byrået ønsket.

Jeg kjørte hele tiden mot klokken kalt produktivitet, som er en merkelig måte å måle hvor mange fakturerbare minutter du snakker med eller jobber på kundens vegne hver dag.

Selv om det kan virke som en enkel ting å gjøre, mistenker jeg at noen av dere som har hatt en jobb som dette vet hvor mange timer om dagen som blir spist opp av ting som er helt nødvendige.

E-post, papirarbeid, spise lunsj (mange ganger jeg spiste lunsj med en klient fordi jeg var bak på fakturerbar tid kan ikke telles), bruke toalettet, ta en drink, ta en sårt tiltrengt hjernepause mellom intense økter, finne ut av hva du skal gjøre videre, få innspill fra veilederen min over telefon, eller undersøke flere detaljer eller nye behandlinger for en bestemt tilstand.

Ingenting av dette ble regnet med i prosenten som var min «produktivitet».

Som en funksjonshemmet sosialarbeider internaliserte jeg en dyp følelse av skam og fiasko.

Kolleger av meg så ut til å ikke ha noen problemer eller så ut til å være mindre bekymret for produktiviteten deres, men jeg savnet hele tiden målet.

Handlingsplaner ble laget og seriøse møter holdt, men jeg svevde fortsatt et sted rundt 89 prosent-grensen.

Og så begynte symptomene mine å bli verre.

Jeg hadde store forhåpninger til stedet jeg jobbet, for de snakket mye om egenomsorg og fleksible muligheter. Så jeg gikk ned til 32 timer i uken, i håp om å få alt under kontroll igjen.

Men da jeg spurte om å redusere kunder, ble jeg fortalt at fordi produktiviteten min fortsatt ikke var riktig, ville jeg beholde det samme antallet kunder og bare ha reduserte timer – noe som til slutt betydde at jeg hadde samme mengde arbeid å gjøre … rett og slett mindre tid til å gjør det.

Og igjen og igjen, implikasjonen var at hvis jeg bare planla bedre, hvis jeg var mer organisert, hvis jeg bare kunne få det sammen, ville jeg ha det bra. Men jeg gjorde mitt ytterste og kommer fortsatt til kort.

Og for alle møtene i kommisjonen for funksjonshemmingsrettigheter jeg satt i, eller læringen jeg gjorde døgnet rundt for å bedre forstå mine klienters rettigheter, virket ingen for bekymret for min rettigheter som person med nedsatt funksjonsevne.

Det hele falt fra hverandre da jeg gjorde det.

Ved slutten av året var jeg så syk at jeg ikke kunne sitte oppreist i mer enn en time eller to uten å måtte legge meg fordi blodtrykket mitt ble skutt.

Jeg så en kardiolog 3 måneder etter at jeg sluttet, da ting ikke ble bedre og ble fortalt at jeg måtte finne en mindre stressende og mindre følelsesmessig drenerende arbeidslinje.

Men hvordan kunne jeg det? Jeg var sosialarbeider. Det er dette jeg har trent for. Det var dette jeg hadde forpliktet meg til. Hvorfor var det ikke noe annet alternativ?

Jeg har snakket med flere av kollegene mine nå siden jeg har vært ute. De fleste av dem har hatt et håp om at det kanskje bare var der jeg jobbet, eller kanskje jeg ville gjort det bedre et annet sted.

Men jeg tror at problemet faktisk er sentrert i hvordan dyktighet er forankret i sosialt arbeid, en intens følelse av det jeg vil kalle ‘martyrium’.

Se, det er denne merkelige stoltheten jeg har lagt merke til hos eldre sosialarbeidere – at de har vært i skyttergravene, at de er grisete og tøffe.

Som unge sosialarbeidere lytter vi til deres historier, vi hører om krigssårene, og vi hører om dagene hvor de trakk seg inn fordi noen behov for dem.

Når vi hører eldre sosialarbeidere dele disse historiene, internaliserer vi ideen om at andres behov er viktigere enn alle behov vi måtte ha.

Vi er lært opp til å tilbe ved dette alteret av nedpresset lidelse.

Vi har selvfølgelig dette drysset av foredrag om egenomsorg og utbrenthet og stedfortredende traumer, men det er det ingen som har tid til. Det er som frosting på kaken, ikke substansen.

Men problemet er at når det er det du har lært å se som det ultimate idealet, føles det å trenge noen form for funksjonshemmede innkvartering eller bare en pause som å innrømme svakhet – eller at du på en eller annen måte ikke bryr deg nok.

Jeg har samlet historier opp gjennom årene fra andre sosialarbeidere som meg, som har blitt avvist eller ropt ut for å ha bedt om relativt ufarlig overnatting.

Som om sosialarbeidere på en eller annen måte skulle være over alt det.

Som om vi ikke har noen av de samme problemene som våre kunder.

Som om vi skulle være superheltene vi er stemplet som.

Kravene til sosialt arbeid, og en manglende vilje til å imøtekomme de som strever innenfor det, fører til en arbeidsplass som oppmuntrer sosialarbeidere til å se bort fra egne behov.

Og det gir absolutt ikke rom for sosialarbeidere med funksjonsnedsettelser.

Det er en arbeidsplass som privilegerer en veldig spesiell type kropp og sinn, og som lar alle andre være ute i kulden. Det gjør oss mindre nyttige og mangfoldige som yrke – og det må stoppe.

Fordi det skader ikke bare oss, det skader også kundene våre.

Hvis vi ikke kan være mennesker, hvordan kan våre kunder være det? Hvis vi ikke tillates behov, hvordan kan kundene våre være sårbare overfor oss når det gjelder deres?

Det er også disse holdningene vi tar inn i terapikontorene våre – enten vi vil ha dem der eller ikke. Våre kunder vet når vi ser dem som mindre eller svake fordi vi ser oss selv i dem.

Når vi ikke er i stand til å ha medfølelse for våre egne kamper, hvordan kan vi ha den følelsesmessige kapasiteten til å utvide den medfølelsen til noen andre?

Og selv om kundene våre ikke led som et resultat, vi fortsatt ville vært.

Og dette er det grunnleggende problemet jeg ser med sosialt arbeid: Vi frarådes å menneskeliggjøre oss selv.

Så jeg dro.

Det var ikke enkelt og det var ikke lett, og jeg savner det fortsatt. Jeg finner meg fortsatt i å lese artikler og følge med på ny forskning. Jeg tenker mye på mine gamle kunder og bekymrer meg for hvordan de har det.

Men de verste tidene er når jeg må se en annen sosialarbeider i øynene og forklare hvorfor jeg forlot feltet.

Hvordan forteller du noen at kulturen de jobber og lever i er giftig og skadelig for deg?

Hvis vi bryr oss om andre, må vi også ta vare på oss selv uten å skamme oss. Det er en del av grunnen til at jeg dro: Jeg måtte lære å ta vare på meg selv uten å være i et arbeidsmiljø som forsterket alle grunnene til at jeg ikke kunne det.

Noen av kollegene mine håpet og tenkte at jeg kanskje kunne bli hvis jeg bare byttet jobb eller veileder. Jeg vet at de mente det beste, men for meg legger dette skylden på meg og ikke på kulturen i sosialt arbeid som helhet.

Det var ikke et sted jeg kunne helbrede, for det var delvis der jeg ble syk.

Å hjelpe andre trenger ikke være en krig, med sosialarbeidere som forventede ofre.

I virkeligheten tror jeg sosialt arbeid som helhet må endres. Hvis vi ikke kan snakke om de høyere prisene på utbrenthet i yrket vårt, for eksempel — en av de samme kampene vi støtter våre kunder med — hva sier det om feltet?

Det har gått 3 år nå. Jeg er mye sunnere og gladere.

Men jeg burde ikke ha måttet dra i utgangspunktet, og jeg bekymrer meg for at de som fortsatt er i felten, blir fortalt at lunsjpausen deres ikke er «produktiv» og å ta seg tid til å le med en kollega er å «stjele» fra deres arbeidsplass og deres kunder.

Vi er mer enn emosjonelle arbeidsmaskiner.

Vi er mennesker, og arbeidsplassene våre må begynne å behandle oss som det.

Shivani Seth er en queer, 2. generasjons punjabi-amerikansk frilansskribent fra Midtvesten. Hun har bakgrunn fra teater samt en mastergrad i sosialt arbeid. Hun skriver ofte om temaene psykisk helse, utbrenthet, samfunnsomsorg og rasisme i en rekke sammenhenger. Du kan finne mer av arbeidet hennes på shivaniswriting.com eller på Twitter.