Hva vi vet om ADHD-overdiagnostikk

Hva er overdiagnostisering av ADHD?

Gitt den kraftige økningen av ADHD-diagnoser de siste årene, studier har sett på potensiell overdiagnostisering av ADHD hos barn. Begrepet «overdiagnose» kan beskrives som den hyppige diagnosen av en tilstand, selv om den ikke oppfyller diagnostiske kriterier.

En annen gjennomgang av studier på overdiagnostisering blant barn og unge fant at faktorer som kjønn på barnet påvirket diagnosen.

Ved diagnostisering av nevroutviklingsforstyrrelser hos barn bruker leger en tilnærming til intervju med flere personer. Barnets foreldre, omsorgspersoner og lærere gir beskrivelser av barnets atferd. Helsepersonell vurderer så om informasjonen som samles inn fra disse intervjuene peker mot en diagnose.

Forskere fant at de som er nær barnet kan ha ubevisste tro eller skjevheter om hvordan ADHD «ser ut». Dette kan føre til ubalanserte diagnosefrekvenser hos menn sammenlignet med kvinner. Dette kan forklare hvorfor flere mannlige barn får en ADHD-diagnose enn kvinnelige barn.

Forskerne rapporterte også at klinikere hadde en tendens til å vurdere barn eller tenåringer basert strengt på numerisk alder, i stedet for hvor gamle de er sammenlignet med jevnaldrende.

Dette betyr at et barn på den yngre siden av klassetrinn på skolen, for eksempel, kan få diagnosen ADHD, mens jevnaldrende som oppfører seg på samme måte kanskje ikke fordi de er litt eldre.

Problemer knyttet til overdiagnostisering

Overdiagnostisering av ADHD kan føre til en rekke problemer, inkludert:

• overresept av unødvendig medisin

• angst eller depresjon relatert til diagnose

• unødvendig merking eller assistanse
• unødvendige økonomiske kostnader

Endre definisjoner av ADHD

Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, femte utgave (DSM-5), brukes til å diagnostisere mange tilstander, inkludert ADHD. Diagnostiske kriterier blir revidert og oppdatert med hver nye utgave, og lidelser blir endret, fjernet eller lagt til.

DSM-5 er den nyeste utgaven av håndboken. Den inneholdt endringer i diagnostiske kriterier for ADHD fra DSM-4 som inkluderer:

• en endring i klassifisering, fra «lidelser vanligvis diagnostisert i spedbarn, barndom og ungdomsår» til «nevroutviklingsforstyrrelser»
• flere eksempler på hvordan ADHD kan presentere seg hos ungdom og voksne
• en endring til debutalder, fra før 7 år til før 12 år, og endret ordlyden fra «bevis på svekkelse» til «bevis på symptomer»
• en oppdatering til «klinisk signifikante» funksjonsnedsettelser, som betyr at de nå bare trenger å forstyrre sosial, akademisk eller yrkesmessig funksjon.
• fjerning av autismespekterforstyrrelse som en ekskluderende diagnose

Den økte debutalderen forklarer realiteten at ADHD-symptomer kan oppstå som svar på forventninger og krav fra grunnskolemiljøet.

Så, er ADHD overdiagnostisert?

De fleste studier har funnet at selv om feildiagnostisering av ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser i det minste er vanlig, har de aller fleste ikke konkludert med at overdiagnostisering, spesifikt, skjer.

Det kan være flere årsaker som fører til økningen i ADHD-diagnoser, inkludert:

• mer bevissthet om nevroutviklingsforstyrrelser og mindre stigma, noe som fører til bruk av helsetjenester
• forbedrede diagnostiske prosedyrer, noe som betyr bedre identifisering av ADHD
• endringer i diagnostiske kriterier mellom DSM-4 og DSM-5, noe som fører til lavere terskler for en diagnose
• leger kan ikke holde seg til diagnostiske kriterier og kan bli påvirket av sine egne skjevhet og dømmekraft

Det kan være vanskelig å si om en diagnose er «sann» eller ikke når man studerer diagnoser. Standardiserte diagnostiske prosedyrer er nødvendige for å redusere enhver skjevhet i klinisk vurdering og redusere sjansen for feildiagnostisering.

Det er ingen klar konsensus om ADHD er overdiagnostisert eller ikke. Men det ser ut til å være enighet om at det generelt er en god del feildiagnostisering når det gjelder ADHD – spesielt blant barn og tenåringer.

Dette kan delvis skyldes mangel på standardiserte diagnostiske tester. Det kan også være den personlige skjevheten til klinikere eller uklare og åpne kriterier.

Å være en aktiv del av den diagnostiske prosessen kan hjelpe deg med å redusere risikoen for din eller ditt barn for å bli diagnostisert med ADHD når de ikke har ADHD. Hvis du har spørsmål, spør legen din om begrunnelsen for diagnosen. Ikke nøl med å få en second opinion hvis du føler behov.