Hvordan vi ser verden former hvem vi velger å være – og deling av overbevisende erfaringer kan ramme måten vi behandler hverandre på, til det bedre. Dette er et kraftig perspektiv.
I den bedre halvdelen av mine studieår så nesten alle ut til å ha noe å si om «trygge rom». Å nevne begrepet hadde potensial til å fremkalle heftige reaksjoner fra studenter, politikere, akademikere og alle andre som er eksternt interessert i emnet.
Overskrifter om trygge rom og deres relevans for ytringsfrihet på høyskoler oversvømmet de redaksjonelle delene av nyhetskanaler. Dette skjedde delvis som et resultat av mye publiserte hendelser angående trygge rom ved universiteter over hele landet.
Høsten 2015 brøt det ut en serie studentprotester over rasemessig spenning ved University of Missouri over trygge rom og deres innvirkning på pressefriheten. Uker senere eskalerte en kontrovers på Yale om støtende Halloween-kostymer til en kamp om trygge rom og elevenes rettigheter til ytringsfrihet.
I 2016 skrev dekanen ved University of Chicago et brev til den innkommende klassen i 2020 om at universitetet ikke tolererte utløseadvarsler eller intellektuelle trygge rom.
Noen kritikere antyder at trygge rom er en direkte trussel mot ytringsfriheten, fremmer gruppetenkning og begrenser strømmen av ideer. Andre anklager studenter for å være kosete «snøfnugg» som søker beskyttelse mot ideer som gjør dem ukomfortable.
Det som forener de fleste holdninger mot trygge rom er at de nesten utelukkende fokuserer på trygge rom i sammenheng med høyskoler og ytringsfrihet. På grunn av dette er det lett å glemme at begrepet «trygt rom» faktisk er ganske bredt og omfatter en rekke forskjellige betydninger.
Hva er en trygg plass? På høyskoler er en «trygg plass» vanligvis en av to ting. Klasserom kan utpekes som akademiske trygge rom, noe som betyr at elevene oppfordres til å ta risiko og delta i intellektuelle diskusjoner om emner som kan føles ubehagelige. I denne typen trygge rom er ytringsfrihet målet.
Begrepet «trygt rom» brukes også for å beskrive grupper på høyskoler som søker å gi respekt og følelsesmessig trygghet, ofte for individer fra historisk marginaliserte grupper.
En «sikker plass» trenger ikke å være en fysisk plassering. Det kan være noe så enkelt som en gruppe mennesker som har lignende verdier og forplikter seg til å konsekvent gi hverandre et støttende, respektfullt miljø.
Formålet med trygge rom
Det er velkjent at litt angst kan øke prestasjonene våre, men kronisk angst kan ta en toll på vår følelsesmessige og psykologiske helse.
Å føle at du trenger å være på vakt til enhver tid kan være utmattende og følelsesmessig belastende.
«Angst presser nervesystemet til overdrift, noe som kan beskatte kroppslige systemer som fører til fysisk ubehag som et stramt bryst, et løpende hjerte og kurrende mage,» sier Dr. Juli Fraga, PsyD.
«Fordi angst får frykt til å oppstå, kan det føre til unngåelsesatferd, som å unngå ens frykt og isolere seg fra andre,» legger hun til.
Trygge rom kan gi en pause fra dømmekraft, uønskede meninger og å måtte forklare deg selv. Det lar også folk føle seg støttet og respektert. Dette er spesielt viktig for minoriteter, medlemmer av LHBTQIA-samfunnet og andre marginaliserte grupper.
Når det er sagt, redefinerer kritikere ofte konseptet med et trygt rom som noe som er et direkte angrep på ytringsfriheten og kun relevant for minoritetsgrupper på høyskoler.
Å opprettholde denne snevre definisjonen gjør det vanskelig for befolkningen generelt å forstå verdien av et trygt rom og hvorfor de kan være til nytte for alle mennesker.
Å bruke denne definisjonen av begrenset trygt rom begrenser også omfanget av produktive diskusjoner vi kan ha om emnet. For det første hindrer det oss i å undersøke hvordan de forholder seg til mental helse – et problem som er like relevant, og uten tvil mer presserende, enn ytringsfrihet.
Hvorfor disse plassene er gunstige for mental helse
Til tross for min bakgrunn som journaliststudent, raseminoritet og innfødt i det ultraliberale Bay Area, hadde jeg fortsatt problemer med å forstå verdien av trygge rom før etter college.
Jeg var aldri anti-sikker plass, men i løpet av min tid på Northwestern identifiserte jeg meg aldri som noen som behov for et trygt sted. Jeg var også forsiktig med å delta i diskusjoner om et tema som kunne tenne polariserende debatter.
I ettertid har jeg imidlertid alltid hatt en trygg plass i en eller annen form selv før jeg begynte på college.
Siden ungdomsskolen var det stedet yogastudioet i hjembyen min. Å trene yoga og selve studioet var så mye mer enn nedovergående hunder og håndstående. Jeg lærte yoga, men enda viktigere, jeg lærte å navigere i ubehag, lære av feil og nærme meg nye erfaringer med selvtillit.
Jeg brukte hundrevis av timer på å øve i samme rom, med de samme ansiktene, på samme matteplass. Jeg elsket at jeg kunne gå i studio og la stresset og dramatikken ved å være en videregående elev stå utenfor døren.
For en usikker tenåring var det uvurderlig å ha et rom uten dømmekraft der jeg var omgitt av voksne, støttende jevnaldrende.
Selv om studioet passer nesten perfekt til definisjonen, hadde jeg aldri tenkt på studioet som et «trygt rom» før nylig.
Å omdefinere studioet har hjulpet meg å se hvordan det å fokusere utelukkende på trygge rom som en barriere for ytringsfrihet er uproduktivt fordi det begrenser folks vilje til å engasjere seg i emnet som helhet – nemlig hvordan det forholder seg til mental helse.
Trygge rom i en psykisk helsekrise
På noen måter er oppfordringen til trygge rom et forsøk på å hjelpe folk med å navigere i den økende psykiske helsekrisen som er tilstede på så mange universitetscampuser i USA.
Omtrent én av tre førsteårsstudenter har et psykisk helseproblem, og det er bevis på at de siste tiårene har sett en stor økning i psykopatologi blant studenter.
Som student ved Northwestern så jeg på egen hånd at psykisk helse er et utbredt problem på campus vår. Nesten hvert kvartal siden mitt andre år har minst én student ved Northwestern dødd.
Ikke alle tapene var selvmord, men mange av dem var det. Ved siden av «The Rock», en steinblokk på campus som studenter tradisjonelt maler for å reklamere for arrangementer eller uttrykke meninger, er det nå et tre malt med navn på studenter som har gått bort.
Økningen i skoleskyting og trusler har også hatt innvirkning på campus. I 2018 ble campusen vår lukket etter rapporter om en aktiv skytter. Det endte opp med å bli en bløff, men mange av oss tilbrakte timer sammenkrøpet i sovesaler og klasserom med å sende meldinger til familiene våre.
Selvmord, traumatiske hendelser, uansett omstendigheter – disse hendelsene etterlater en varig innvirkning på studenter og det bredere samfunnet. Men mange av oss har blitt ufølsomme. Dette er vår nye normal.
«Traumer fjerner følelsen av trygghet i lokalsamfunn, og når jevnaldrende eller medstudenter dør av selvmord, kan lokalsamfunn og kjære føle seg skyldig, sint og forvirret,» forklarer Fraga. «De som sliter med depresjon kan bli spesielt påvirket.»
For mange av oss betyr vår «normale» også mestring av psykiske lidelser. Jeg har sett jevnaldrende sliter med depresjon, angst, PTSD og spiseforstyrrelser. De fleste av oss kjenner noen som har blitt voldtatt, seksuelt overfalt eller misbrukt.
Alle av oss – selv de av oss som kommer fra privilegert bakgrunn – kommer til college med traumer eller en form for følelsesmessig bagasje.
Vi blir kastet inn i et nytt miljø som ofte kan bli en akademisk trykkoker, og vi må finne ut hvordan vi kan ta vare på oss selv uten støtte fra familien eller samfunnet hjemme.
Trygge rom er et verktøy for psykisk helse
Så når studenter ber om et trygt sted, prøver vi ikke å begrense strømmen av ideer på campus eller å løsrive seg fra fellesskapet. Å hindre ytringsfrihet og sensurere meninger som kanskje ikke stemmer overens med våre egne er ikke målet.
I stedet leter vi etter et verktøy for å hjelpe oss å ta vare på vår mentale helse, slik at vi kan fortsette aktivt å engasjere oss i timene våre, ekstrakursene og andre områder av livet vårt.
Trygge rom kurerer oss ikke eller blinder oss fra realitetene i vår verden. De gir oss en kort mulighet til å være sårbare og svikte vår vakt uten frykt for dom eller skade.
De lar oss bygge motstandskraft slik at når vi er utenfor disse områdene kan vi engasjere oss modent med jevnaldrende og være de sterkeste, mest autentiske versjonene av oss selv.
Det viktigste er at trygge rom lar oss praktisere egenomsorg, slik at vi kan fortsette å gi gjennomtenkte, produktive bidrag til vanskelige diskusjoner, i og utenfor klasserommet.
Når vi tenker på trygge rom i sammenheng med psykisk helse, er det åpenbart hvordan de kan være en fordelaktig – og kanskje en vesentlig – del av alles liv.
Tross alt, å lære å prioritere og ta vare på vår mentale helse begynner eller slutter ikke på college. Det er en livslang bestrebelse.
Megan Yee er nyutdannet ved Northwestern Universitys Medill School of Journalism og tidligere redaksjonell praktikant hos Healthline.
Discussion about this post