Noen ganger føler jeg fortsatt at jeg burde være over det, eller så er jeg melodramatisk.
En gang høsten 2006 var jeg i et fluorescerende opplyst rom og stirret på plakater av glade tegneseriedyr da en sykepleier stakk meg med en veldig liten nål. Det var ikke det minste vondt. Det var en allergitest, prikken ikke skarpere enn en lett klype.
Men umiddelbart brast jeg i gråt og begynte å riste ukontrollert. Ingen ble mer overrasket over denne reaksjonen enn meg. Jeg husker jeg tenkte: Dette gjør ikke vondt. Dette er bare en allergitest. Hva skjer?
Det var første gang jeg ble stukket med en nål siden jeg ble løslatt fra sykehuset flere måneder tidligere. Den 3. august samme år hadde jeg blitt innlagt på sykehuset med magesmerter og ble ikke løslatt før en måned senere.
I løpet av den tiden hadde jeg to akutte/livreddende tykktarmsoperasjoner, hvor 15 centimeter av tykktarmen ble fjernet; ett tilfelle av sepsis; 2 uker med en nasogastrisk sonde (opp nesen, ned til magen) som gjorde det uutholdelig å bevege seg eller snakke; og utallige andre slanger og nåler dyttet inn i kroppen min.
På et tidspunkt var venene i armen min blitt for utmattet av IV-er, og legene la inn en sentral linje: en IV i venen under kragebeinet mitt som var mer stabilt, men som øker risikoen for blodbaneinfeksjoner og luftemboli.
Legen min forklarte risikoen ved den sentrale linjen for meg før han satte den inn, og bemerket at det var viktig at hver gang IV ble endret eller endret, skulle sykepleiere tørke porten med en steriliserende vattpinne.
I løpet av de neste ukene fulgte jeg engstelig med hver sykepleier. Hvis de glemte å vaske porten, kjempet jeg internt om å minne dem på – mitt ønske om å være en god, ikke irriterende pasient i direkte konflikt med min redsel ved tanken på en annen livstruende komplikasjon.
Kort sagt, traumer var overalt
Det var det fysiske traumet ved å bli skåret opp og det følelsesmessige traumet ved å bli pakket i is når jeg gikk septisk, og frykten for at det neste som kunne drepe meg bare var en glemt alkoholserviett unna.
Så, det burde egentlig ikke ha overrasket meg da, bare noen måneder senere, den minste klype fikk meg til å hyperventilere og skjelve. Det som imidlertid overrasket meg mer enn den første hendelsen, var det faktum at det ikke ble bedre.
Jeg trodde tårene mine kunne forklares med den korte tiden det hadde gått siden sykehusinnleggelsen. Jeg var fortsatt rå. Det ville forsvinne med tiden.
Men det gjorde det ikke. Hvis jeg ikke er på en sunn dose Xanax når jeg går til tannlegen, selv for en rutinemessig tannrens, ender jeg opp med å løses opp i en sølepytt av hulk over den minste klype.
Og selv om jeg vet at det er en helt ufrivillig reaksjon, og logisk sett vet jeg at jeg er trygg og ikke er tilbake på sykehuset, er det fortsatt ydmykende og ødeleggende. Selv når jeg besøker noen på et sykehus, gjør kroppen min rar dritt.
Det tok meg en stund å akseptere at medisinsk PTSD var en ekte ting
Jeg hadde best mulig omsorg da jeg var på sykehuset (shoutout til Tahoe Forest Hospital!). Det var ingen veibombe eller voldelig angriper. Jeg antar at jeg trodde traumet måtte komme fra ytre traumer og mitt var, bokstavelig talt, indre.
Det viser seg at kroppen ikke bryr seg om hvor traumet kommer fra, bare at det skjedde.
Noen få ting hjalp meg å forstå hva jeg opplevde. Den første var den desidert mest ubehagelige: hvor pålitelig det fortsatte å skje.
Hvis jeg var i et legekontor og på sykehus, lærte jeg at kroppen min ville oppføre seg pålitelig upålitelig. Jeg brast ikke alltid i gråt. Noen ganger kastet jeg opp, noen ganger følte jeg meg sint og redd og klaustrofobisk. Men jeg aldri reagerte slik menneskene rundt meg var.
Den gjentatte opplevelsen førte til at jeg leste om PTSD (en veldig nyttig bok jeg fortsatt leser er «The Body Keeps the Score» av Dr. Bessel van der Kolk, som var med på å utvikle vår forståelse av PTSD) og komme inn i terapi.
Men selv om jeg skriver dette, sliter jeg fortsatt med å virkelig tro at dette er en ting jeg har. Noen ganger føler jeg fortsatt at jeg burde være over det, eller så er jeg melodramatisk.
Det er hjernen min som prøver å presse meg forbi den. Kroppen min som helhet forstår den større sannheten: Traumet er fortsatt med meg og dukker fortsatt opp på noen vanskelige og ubeleilige tidspunkter.
Så, hva er noen behandlinger for PTSD?
Jeg begynte å tenke på dette fordi terapeuten min anbefalte meg å prøve EMDR-terapi for PTSD. Det er dyrt og forsikringen min ser ikke ut til å dekke det, men jeg håper jeg har sjansen til å gi den en virvel en dag.
Her er mer om EMDR, samt noen andre velprøvde behandlinger for PTSD.
Øyebevegelsesdesensibilisering og reprosessering (EMDR)
Med EMDR beskriver en pasient den(e) traumatiske hendelsen(e) mens han tar hensyn til en frem og tilbake bevegelse, lyd eller begge deler. Målet er å fjerne den emosjonelle ladningen rundt den traumatiske hendelsen, noe som gjør at pasienten kan bearbeide den på en mer konstruktiv måte.
Kognitiv atferdsterapi (CBT)
Hvis du er i terapi nå, er dette metoden din sannsynligvis bruker. Målet med CBT er å identifisere og modifisere tankemønstre for å endre stemninger og atferd.
Kognitiv prosesseringsterapi (CPT)
Jeg hadde ikke hørt om denne før nylig da «This American Life» gjorde en hel episode på den. CPT ligner på CBT i sitt mål: endre de forstyrrende tankene som ble resultatet av traumet. Det er imidlertid mer fokusert og intensivt.
Over 10 til 12 økter jobber en pasient med en lisensiert CPT-utøver for å forstå hvordan traumet former tankene deres og lære nye ferdigheter for å endre disse forstyrrende tankene.
Eksponeringsterapi (noen ganger kalt langvarig eksponering)
Eksponeringsterapi, noen ganger kalt langvarig eksponering, innebærer ofte å gjenfortelle eller tenke på historien om traumet ditt. I noen tilfeller bringer terapeuter pasienter til steder de har unngått på grunn av PTSD.
Virtual reality eksponeringsterapi
En undergruppe av eksponeringsterapi er eksponeringsterapi for virtuell virkelighet, som jeg skrev om for Rolling Stone for noen år siden.
I VR-eksponeringsterapi besøker en pasient praktisk talt åstedet for traumet, og til slutt selve den traumatiske hendelsen. I likhet med EMDR er målet å fjerne den emosjonelle ladningen rundt hendelsen(e).
Medisinering kan også være et nyttig verktøy, enten alene eller kombinert med andre behandlinger.
Jeg pleide å assosiere PTSD utelukkende med krig og veteraner. I virkeligheten har det aldri vært så begrenset – mange av oss har det av mange forskjellige grunner.
Den gode nyheten er at det er flere forskjellige terapier vi kan prøve, og om ikke annet er det betryggende å vite at vi ikke er alene.
Katie MacBride er frilansskribent og assisterende redaktør for Anxy Magazine. Du kan finne arbeidet hennes i Rolling Stone og Daily Beast, blant andre utsalgssteder. Hun brukte mesteparten av fjoråret på å jobbe med en dokumentar om pediatrisk bruk av medisinsk cannabis. Hun bruker for tiden alt for mye tid på Twitter, hvor du kan følge henne på @msmacb.
Discussion about this post