Jeg trodde det var en diagnose for krigsoverlevende. Så lærte jeg om CPTSD.
Jeg husker det fortsatt som om det var i går. Det var sent i 2015, og for første gang i livet mitt følte jeg meg fullstendig ødelagt.
Selv om jeg hadde en jobb der andre var avhengige av meg, en partner som brydde seg om meg, og en vellykket nettblogg som folk elsket, befant jeg meg fortsatt i en konstant tilstand av panikk og økt angst.
Jeg våknet hver morgen, og virkningen var nesten umiddelbar. Hjernen og kroppen min gjorde det slik at humøret mitt svingte som en pendel. Ikke i stand til å holde fasaden oppe, begynte jeg sakte å trekke meg tilbake fra verden.
Jeg kunne ikke finne ut hva som skjedde, men jeg visste at noe var på vei.
En sen novemberkveld, da jeg trasket gjennom døren etter jobb, ringte telefonen. Min mor var i den andre enden og stilte spisse og invasive spørsmål, ikke uvanlig for vårt anstrengte forhold.
Jeg gråt i telefonen og ba om utsettelse, ba henne slutte, når noe klikket. For første gang i mitt liv ble jeg fullstendig klar over hva som skjedde i kroppen min.
Og jeg visste at jeg trengte hjelp.
Psykisk sykdom har alltid vært en del av min familiehistorie, men av en eller annen grunn trodde jeg at jeg på en eller annen måte så vidt hadde sluppet unna det. Det begynte å bli klart for meg at jeg ikke hadde det.
Det var ikke før i 2015, da jeg begynte å jobbe sammen med et team av traumeterapeuter, at jeg endelig forsto at jeg sannsynligvis hadde kompleks posttraumatisk stresslidelse (CPTSD), en annen form for PTSD sammen med depresjon.
Under mitt første inntak stilte de meg spørsmål om min følelsesregulering, endringer i bevissthet og forhold til andre og min barndom.
Inntaket fikk meg til å se tilbake og gjøre oversikt over hvor mange traumatiske hendelser som hadde funnet sted i livet mitt.
Som barn ble selvtilliten min stadig svekket ettersom foreldrene mine brukte tid på å tenne på og kritisere meg; det virket som om jeg ikke kunne gjøre noe riktig, for etter deres vurdering var jeg ikke tynn nok eller så ikke «feminin» nok ut. Den psykiske mishandlingen slitte meg ned i løpet av mange år.
Disse følelsene av selvbebreidelse og skam kom til overflaten igjen da jeg ble voldtatt på 30-årsdagen min.
Disse opplevelsene har prentet seg inn i hjernen min, og danner veier som har påvirket hvordan jeg opplever følelsene mine og hvor knyttet jeg er til kroppen min.
Carolyn Knight forklarer i boken sin, «Working with Adult Survivors of Childhood Trauma,» at et barn ikke skal måtte takle overgrep. Når overgrep forekommer, er ikke et barn psykologisk rustet til å behandle det. De voksne i deres liv er ment å være rollemodeller for hvordan de kan regulere følelser og gi trygge omgivelser.
Da jeg vokste opp, ble jeg ikke gitt den typen modellering. Faktisk er det mange av oss som ikke er det. Da jeg jobbet sammen med traumeterapeutene mine, innså jeg at jeg ikke var alene, og at helbredelse fra denne typen traumer var mulig.
Til å begynne med var det vanskelig å akseptere at jeg hadde opplevd traumer. Så lenge hadde jeg denne misoppfatningen fra film og TV om hvem som kunne leve med PTSD.
Det var soldater som hadde vært vitne til og opplevd krig på egen hånd, eller mennesker som hadde levd gjennom en type traumatisk hendelse, som en flyulykke. Det kunne med andre ord ikke vært meg.
Men da jeg begynte å sette meg inn i diagnosen min, begynte jeg å forstå lagene som PTSD og CPTSD virkelig har, og hvordan disse stereotypiene ikke passet til virkeligheten.
Traumer er mye bredere enn vi pleier å forestille oss. Det har sin måte å sette et avtrykk på hjernen for livet, enten vi er bevisst klar over det eller ikke. Og inntil folk får verktøy og ord for å virkelig definere hva traumer er og hvordan de kunne blitt påvirket av det, hvordan kan de begynne å helbrede?
Da jeg begynte å bli åpen med folk med diagnosen min, begynte jeg å forske på forskjellene mellom PTSD og CPTSD. Jeg ønsket å lære mer ikke bare for meg selv, men for å kunne ha åpne og ærlige diskusjoner med andre som kanskje ikke kjenner forskjellene.
Det jeg fant var at selv om PTSD og CPTSD kan virke like, er det store forskjeller.
PTSD er en psykisk helsetilstand som utløses av en enkelt traumatisk livshendelse. En person med en PTSD-diagnose er noen som enten har vært vitne til en hendelse eller har deltatt i en type traumatisk hendelse, og etterpå opplever tilbakeblikk, mareritt og alvorlig angst angående hendelsen.
Traumatiske hendelser kan være vanskelige å definere. Noen hendelser er kanskje ikke like traumatiske for noen individer som de er for andre.
I følge Senter for avhengighet og psykisk helse er traumer den varige følelsesmessige responsen som følger av å leve gjennom en plagsom hendelse. Men det betyr ikke at traumer ikke kan være kroniske og pågående, det er der vi finner tilfeller av CPTSD.
For de som meg med CPTSD er diagnosen forskjellig fra PTSD, men det gjør det ikke mindre vanskelig.
Personer som har fått diagnosen CPTSD har ofte opplevd ekstrem vold og stress over lengre tid, inkludert overgrep i barndommen eller langvarig fysisk eller følelsesmessig mishandling.
Selv om det er mange likheter med PTSD, inkluderer forskjellene i symptomer:
- perioder med hukommelsestap eller dissosiasjon
- vanskeligheter i forhold
- følelser av skyld, skam eller mangel på egenverd
Dette betyr at måten vi behandler de to på ikke er identiske på noen måte.
Mens det er tydelige forskjeller mellom CPTSD og PTSD, har det vært flere symptomer, spesielt emosjonell sensitivitet, som kan forveksles som borderline personlighetsforstyrrelse eller bipolar lidelse. Siden
Da jeg satte meg ned for å møte traumeterapeutene mine, sørget de for å erkjenne at merkingen av CPTSD fortsatt var ganske ny. Mange fagfolk i bransjen begynte akkurat nå å gjenkjenne det.
Og mens jeg leste gjennom symptomene, følte jeg en lettelse.
Så lenge følte jeg at jeg var ødelagt og som om jeg var problemet, takket være mye skam eller skyldfølelse. Men med denne diagnosen begynte jeg å forstå at det jeg opplevde var mange store følelser som gjorde meg redd, reaktiv og overvåken – som alle var svært rimelige reaksjoner på langvarige traumer.
Å få diagnosen min var første gang jeg følte at jeg ikke bare kunne forbedre forbindelsene mine med andre, men at jeg endelig kunne frigjøre traumene fra kroppen min og gjøre de sunne endringene jeg trengte i livet mitt.
Jeg vet selv hvor skummelt og isolerende å leve med CPTSD noen ganger kan være. Men i løpet av de siste tre årene har jeg innsett at det ikke trenger å være et liv som leves i stillhet.
Før jeg fikk ferdighetene og verktøyene til å vite hvordan jeg skulle håndtere følelsene mine og håndtere triggerne mine, visste jeg egentlig ikke hvordan jeg skulle hjelpe meg selv eller hjelpe de rundt meg med å hjelpe meg.
Helbredelsesprosessen har ikke vært enkel for meg personlig, men den har vært gjenopprettende på en måte jeg vet jeg fortjener.
Traumer manifesterer seg i kroppene våre – følelsesmessig, fysisk og mentalt – og denne reisen har vært min måte å endelig frigjøre det på.
Det finnes en rekke ulike tilnærminger til behandling av PTSD og CPTSD. Kognitiv atferdsterapi (CBT) er en populær form for behandling, selv om noen studier har vist at denne tilnærmingen ikke fungerer for alle tilfeller av PTSD.
Noen mennesker har også brukt øyebevegelsesdesensibilisering og reprosesseringsterapi (EMDR) og snakket med en psykoterapeut.
Hver eneste behandlingsplan vil være forskjellig basert på hva som fungerer best for hver enkelts symptomer. Uansett hva du velger, er det viktigste å huske at du velger en behandlingsplan som passer for du – noe som betyr at veien din kanskje ikke ser ut som noen andres.
Nei, veien er ikke nødvendigvis rett, smal eller lett. Faktisk er det ofte rotete og vanskelig og vanskelig. Men du vil være glad og sunnere for det i det lange løp. Og det er det som gjør restitusjon så verdt.
Amanda (Ama) Scriver er en frilansjournalist som er mest kjent for å være feit, høylytt og ropende på internett. Forfatterskapet hennes har dukket opp i Buzzfeed, The Washington Post, FLARE, National Post, Allure og Leafly. Hun bor i Toronto. Du kan følge henne på Instagram.
Discussion about this post