Vi spurte folk som lever med kreft hvordan de følte det da de hørte seg selv beskrives som «krigere» og «overlevende». Er de fornøyde med disse merkelappene, og reflekterer de deres egne erfaringer?
«Jeg liker ikke å bli kalt en ‘kriger’. Jeg føler meg aldri som en «kriger». Når du har å gjøre med slagfesten som er stadium 4 brystkreft, presser du deg gjennom hver dag og prøver bare å komme deg gjennom den dagen. Det føles sjelden som en massiv triumf, eller ting som ‘krigere’ er laget av.» — Mandi Hudson. Følg henne videre Twitter og besøk Darn Good Lemonade
«På den ene siden kan det å se deg selv som en ‘kriger’ være en kraftig bekreftelse som gir deg en følelse av mening og identitet når du takler kreftbehandling. På den annen side er det de som reagerer mot krigeranalogien som innebærer et nivå av tapperhet og styrke vi kanskje ikke føler oss i stand til å nå. ‘Survivor’ er et like splittende begrep som noen omfavner som et tegn på å ha kommet gjennom rettssaken og overlevd. Men hva om du lever med metastatisk kreft? Gjelder begrepet «overlevende» også for deg? Hva med de som ikke har overlevd sykdommen? Betyr dette at de ikke kjempet hardt nok for å vinne? Begrepet overlevelse i denne snevre betydningen kan føles ekskluderende. Så, for meg, er den overordnede følelsen jeg har en respekt for hvilke ord vi enn velger for å beskrive vår personlige kreftopplevelse. Vi bør være følsomme for ordene vi bruker, men også respektere de som velger å ikke bruke de samme ordene vi gjør. Det handler om å erkjenne at vi alle opplever kreft forskjellig, og at det ikke er én måte å gjøre dette på.» — Marie Ennis-O’Conner. Følg henne videre Twitter og besøk Journeying Beyond Cancer
«Jeg liker ikke ordet ‘kriger’ brukt på kreftpasienter. Kreft er en sykdom, ikke en militær kampanje. Jeg «kjempet» ikke mot kreft. Jeg tålte behandlingen så godt jeg kunne. Kvinnene og mennene som dør av brystkreft hver dag, «tapte» ikke kampen, eller «kjempet» ikke hardt nok. De døde av en uhelbredelig sykdom. Dette er også grunnen til at jeg føler meg ambivalent til ordet «overlevende». Jeg skulle ønske det var et annet ord for det. Men realiteten er at enhver av oss kan våkne opp i morgen og bli diagnostisert med stadium 4 sykdom. Hvis vi ‘overlever’ kreft, er det en dag av gangen.» — Kathi Kolb. Følg henne videre Twitter og besøk The Accidental Amazon
«Selv om jeg forstår hvorfor folk bruker disse begrepene, og jeg har til og med sagt dem selv, gjør disse ‘kamp’-begrepene meg ukomfortabel. Mens jeg var midt i kreftbehandling – og strippet ned til min råeste tilstand, fysisk og følelsesmessig – sa folk ofte til meg å «fortsette å kjempe» eller at jeg ville «slå dette.» Jeg var en ‘kriger’. Å, hvor «modig!» (Umm… jeg valgte ikke dette, dere). Det de ikke så ut til å forstå var at ved å si disse tingene insinuerte de at utfallet var opp til meg. At hvis jeg ‘har det som skal til’ (hva enn det er), kan jeg ‘vinne’. Det så ut til å være mitt personlige ansvar å kurere min egen kreft. Jeg skulle enten bli en vinner eller en taper – som om jeg var i et slags fotløp og bare kunne løpe litt fortere, presse litt hardere. Det føltes som mye å leve opp til, og til slutt fikk jeg meg til å føle at jeg ville svikte folk hvis jeg ikke «vinner» eller «sloss» på de måtene de hadde i tankene. Men jeg må innrømme at det var noen ganger jeg kom inn i denne tankegangen også. I ukene etter diagnosen min ble hymnen min Katy Perrys kampsang «Roar». Det hjalp virkelig med å kanalisere følelsene mine på det som lå foran meg: kirurgi og kjemoterapi. Men det holdt meg definitivt ikke oppe. Personlig følte jeg ikke at jeg ‘kjempet’ mot kreft. Det var det legene mine gjorde. Det var det cellegiften var til for. Jeg var bare slagmarken. Det var det jeg ville at folk skulle se.» — Heather Lagemann. Følg henne videre Twitter og besøk Invasive Duct Tales
«Jeg er ikke en stor fan av slagmarksspråk. Kanskje det er fordi kreften min ikke vil bli beseiret i en storslått, strålende kamp. Det er mer et slag. Uglamorøst og inkrementell. For å fortsette å leve, må jeg leve med kreften min, som ikke er en ekstern eller introdusert fiende, men snarere en feil vending kroppen min tok på genetisk nivå. Det er lett å henge seg opp i semantikk, og selv om jeg ikke elsker noen av ordene i denne sammenhengen, finner jeg ikke et bedre, mer universelt ord å foreslå. Når det kommer til stykket, kall meg hva du vil, bare fortsett forskningen og finn en kur for meg.» — Teva Harrison. Følg henne videre Twitter og besøk Drawing Forward
«Jeg har blandede følelser for disse vilkårene. Jeg liker ikke begrepet ‘kriger’ fordi jeg er pasifist og ikke liker tanken på å være i krig med noen, langt mindre min egen kropp. Jeg vet at det er mange mennesker med stadium 4 som ikke liker begrepet «overlevende» fordi det antyder at du slår kreft, men jeg har ikke noe imot det. Jeg tror at hvis du lever og puster, er du en overlevende. Jeg skulle ønske det fantes et bedre ord for det. Jeg liker å si at jeg lever med kreft. Og på en god dag, ‘lever jeg godt med kreft’. — Tami Boehmer. Følg henne videre Twitter og besøk Miracle Survivors
«Jeg ser ikke på meg selv som en kreft-«kriger.» Kreften min oppsto fra mine egne celler – jeg kan ikke kjempe mot meg selv. Jeg overlever kreft så langt, som en engasjert, bemyndiget, utdannet pasient – en e-pasient – som søker effektiv behandling for kreften min. Jeg betraktet meg selv som en overlevende fra det øyeblikket jeg hørte kreftdiagnosen min, men jeg vet at noen ikke liker begrepet «overlevende.» — Janet Freeman-Daily. Følg henne videre Twitter og besøk Grey Connections
Lever du med kreft? Fortell oss hva du synes om begreper som «kriger» og «overlevende».
Discussion about this post