Vi ba flere som lever med kreft fortelle oss hva de skulle ønske noen hadde fortalt dem før de begynte å få behandling.
«Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg tidlig om viktigheten av å få en second opinion ved et akademisk kreftsenter. Jeg var bekymret for at det medisinske teamet mitt på hjemmesykehuset mitt ville bli fornærmet hvis jeg søkte en second opinion. Jeg har siden lært at de ville ha ønsket en second opinion velkommen.»
— Janet Freeman-Daily. Følg henne videre Twitter og besøk Grey Connections
«Dette er en tøff en. Jeg er ikke sikker på hva jeg skulle ønske jeg kunne blitt fortalt. Jeg har funnet ut at vi alle har forskjellige følelsesmessige behov og måter å navigere gjennom denne typen opplevelse på. Det du forteller en person, vil en annen person kanskje ikke høre. Det viktigste for meg er å fokusere på en dag av gangen. Å få mest mulig ut av den dagen, holde haken oppe, prøve å nyte de gode tingene, og prøve å finne den humoren jeg kan i de dårlige.»
– Mandi Hudson. Følg henne videre Twitter og besøk Darn Good Lemonade
«Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg hvor mye tid jeg ville bruke på å forklare kreften min til folk. Behandlingen er ofte forskjellig for metastatisk brystkreft, og det samme er effektene. Det betyr at jeg ikke ser ut som en kreftpasient, så folk tenker ofte at jeg må bli bedre. Det er ubehagelig på begge sider av samtalen når jeg forklarer at aggressiv behandling vanligvis brukes med helbredende hensikt, når en sykdom ennå kan være utryddet. Faktisk er det mange som ikke innser at ikke all kreft kan kureres. Når jeg forklarer, prøver folk ofte å avskjære meg, og forteller meg at jeg ikke skal være negativ, som om det å benekte sykdommen min kunne beskytte meg på en eller annen måte. Jeg er en utrolig positiv, optimistisk person, men å ønske vil ikke få kreften min til å forsvinne mer enn det vil få alle til å forstå hva det vil si å være uhelbredelig. Så mye å forklare er utmattende.»
– Teva Harrison. Følg henne videre Twitter og besøk Drawing Forward
«Benytt enhver anledning til å le av situasjonen din. Det tar tid, men noen av disse tingene vil være så latterlige at det er morsomt. (Å gråte er også greit…føl alt.) Du skjønner, saken er at dette – denne forferdelige situasjonen – er livet ditt akkurat nå, og uansett hvordan det ender opp, har du akkurat nå. Bruk “akkurat nå” til å le og elske så mye som mulig. Det vil uunngåelig endre måten du opplever kreft på til det bedre, for hvordan du opplever dette er i stor grad opp til deg. Hvis du lar det, hvis du ser etter det, kan denne opplevelsen forandre livet ditt til det bedre.»
— Heather Lagemann. Følg henne videre Twitter og besøk Invasive Duct Tales
“Jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg ærlig og grundig hvor mye sideskade kan, og i mitt tilfelle, ble resultatet av kreftbehandling. Jeg ble ikke informert av legene mine om det potensielle omfanget og levetiden til kreftrelatert tretthet, arrvev og smerte fra kirurgi og stråling, kognitive endringer og den pågående mangelen på utholdenhet som jeg fortsatt lever med, nesten syv år senere.»
– Kathi Kolb. Følg henne videre Twitter og besøk The Accidental Amazon
«At det er et maraton, ikke en sprint. Da jeg først ble diagnostisert med stadium 4 brystkreft i februar 2008, var jeg så besatt av å ikke vise tegn på sykdom og prøve å gjøre alt for å sikre det, det fikk meg til å føle at jeg mislyktes på en eller annen måte ved fortsatt å ha kreft. Jeg vet nå at jeg virkelig kan leve med kreft og sette pris på hver dag jeg lever og føler meg bra, og fortsatt har håp for fremtiden.»
– Tami Boehmer. Følg henne videre Twitter og besøk Miracle Survivors
«Jeg skulle ønske jeg hadde vært bedre forberedt på hvordan jeg ville føle meg når kreftbehandlingen tok slutt. Jeg antok bare at jeg ville fortsette der jeg slapp og fortsette med livet mitt som om kreften ikke hadde vært mer enn et stikk. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at kreft ikke slutter når behandlingen gjør det. At jeg etter kreft ville føle en blanding av følelser, som ofte ville forvirret og trist meg. Noen ganger kan det være en taushetskode rundt kjølvannet av kreftbehandling. Vi forventes å være lykkelige og leve med en fornyet følelse av hensikt etter kreft, men jeg slet med å forstå ting på dette tidspunktet. Følelsene mine av isolasjon og ensomhet førte til at jeg satte opp bloggen min som et sted å dele med andre det jeg skulle ønske jeg hadde visst om slutten av behandlingen.»
– Marie Ennis-O’Conner. Følg henne videre Twitter og besøk Journeying Beyond Cancer
Lever du med kreft? Hva er én ting du skulle ønske noen hadde fortalt deg da du fikk diagnosen?
Discussion about this post