Jeg var overbevist om at hvis noen bare ville se på hele bildet, ville de se at hormonnivåene mine klart var i ubalanse.
For ca 3 år siden gikk jeg på uforklarlig vis opp 30 kilo. Det skjedde ikke over natten – men det skjedde raskt nok (i løpet av et år) til at jeg kunne legge merke til det og uttrykke bekymring.
Fordi jeg har stadium 4 endometriose, ender gynekologen min ofte opp som den første legen jeg snakker med om noe. Hun er den medisinske profesjonelle jeg har det lengste forholdet til, og den jeg mest sannsynlig vil se minst et par ganger i året.
Så jeg dro til henne først med vektøkningsproblemet mitt. Men etter å ha kjørt litt blodprøve, virket hun ikke spesielt bekymret.
«Alt ser stort sett normalt ut,» sa hun. «Forbrenningen din går sannsynligvis bare ned.»
Jeg elsker gynekologen min, men det var ikke nok svar for meg. Det måtte være en forklaring på hva som foregikk.
Jeg hadde ikke endret noe på livsstilen min. Jeg spiste et ganske rent og sunt kosthold, og jeg hadde en hund som fikk meg til å bevege meg minst 3 km hver dag – ingenting jeg gjorde forklarte vekten jeg la på meg.
Så jeg bestemte meg for å finne en primærlege (PCP) – noe jeg ikke hadde hatt på nesten et tiår.
Den første jeg så var avvisende. «Er du sikker på at du ikke spiser mer søtsaker enn du burde?» Sa han skeptisk med hevet øyenbryn. Jeg gikk ut av kontoret hans og ba vennene mine anbefale leger de elsket.
Den neste PCP jeg så kom sterkt anbefalt. Og så fort jeg satte meg ned med henne, skjønte jeg hvorfor. Hun var snill, empatisk og lyttet til alle bekymringene mine før hun bestilte en serie tester og lovet at vi skulle komme til bunns i hva som foregikk.
Bortsett fra at når disse testene kom tilbake, så hun heller ingen grunn til å bekymre seg. «Du blir eldre,» sa hun. «Dette er sannsynligvis bare en faktor av det.»
Jeg synes virkelig jeg burde fått en slags pris for ikke å ha begått en voldshandling akkurat der og da.
Saken var at det ikke bare var vekten min jeg la merke til. Jeg brøt også ut som jeg ikke har gjort på mange år. Og ikke bare i ansiktet mitt – brystet og ryggen ble plutselig også dekket av akne. Og jeg fikk disse værhårene under haken, sammen med at jeg ikke følte meg som meg selv i det hele tatt.
For meg var det tydelig at noe foregikk hormonelt. Men leger som kjørte panelene mine så ikke ut til å se hva jeg følte.
For mange år siden snakket jeg med en naturlege som fortalte meg at hun følte at noen tradisjonelle medisinere ikke alltid så på hormoner på samme måte som naturleger.
Hun forklarte at mens noen leger bare lette etter individuelle tall innenfor en normal rekkevidde, lette naturleger etter en viss balanse. Uten den balansen, forklarte hun, kunne en kvinne oppleve symptomer som ligner veldig på de jeg hadde, selv om tallene hennes så ut til å være normale ellers.
Jeg var overbevist om at hvis noen bare ville se på hele bildet, ville de se at hormonnivåene mine klart var i ubalanse.
Og, som det viser seg, var de – østrogennivåene mine var på den lave enden og testosteronnivåene mine på den høye enden, selv om begge var innenfor normalområdet.
Problemet var at naturlegen jeg hadde sett for hormonproblemer så mange år før, ikke lenger bodde i staten min. Og jeg slet virkelig med å finne noen som ville lytte til mine bekymringer og hjelpe meg med å formulere en handlingsplan slik hun tidligere hadde.
Nesten alle jeg så, så ut til å bare ønske å avskrive klagene mine til alder.
Det gir mening, til en viss grad. Mens jeg bare var i midten av 30-årene på den tiden, er jeg en kvinne med en kompleks hormondrevet tilstand. Jeg har hatt 5 store abdominale operasjoner, hver av dem har slått bort eggstokkene mine.
Tidlig overgangsalder har alltid vært noe jeg har forutsett, og legene jeg så så ut til å se meg som på den dødsmarsjen også. Siden det er en sammenheng mellom synkende østrogennivåer, overgangsalder og problemer med skjoldbruskkjertelen, forsto jeg hvorfor legene mine virket så overbevist om at det var det som foregikk.
Jeg var bare ikke klar til å bare trekke på skuldrene og akseptere dette som forventet. Jeg ville ha en slags løsning for å lindre symptomene jeg opplevde – spesielt da jeg fortsatte å gå opp i vekt følte jeg ikke at jeg hadde tjent.
Den løsningen kom aldri. Men til slutt stagnerte vektøkningen. Jeg klarte fortsatt ikke å gå ned i vekt – jeg prøvde, jeg prøvde så hardt – men jeg hadde i det minste sluttet å gå opp.
Det er her jeg sannsynligvis burde erkjenne en smertefull sannhet: Jeg tilbrakte 10 år av min ungdom, fra 13 til 23 år, og slet med en ganske alvorlig spiseforstyrrelse. En del av restitusjonen min har involvert å lære å elske kroppen jeg er i, uansett hvilken form den er. Jeg prøver virkelig å ikke fokusere på vekten min eller på tallene på vekten.
Men når du på uforklarlig vis går opp i vekt, selv om du føler at du ellers gjør alt «riktig», er det vanskelig å ikke legge merke til det.
Likevel prøvde jeg. Når vekten sluttet å øke, prøvde jeg veldig hardt å gi slipp på angsten for det og bare akseptere min nye form. Jeg sluttet å trakassere leger om vektøkningen, jeg kjøpte en ny garderobe som passet til min større ramme, og jeg kastet til og med vekten min, fast bestemt på å gi opp de tvangsmessige innveiingene jeg hadde begynt å trekke tilbake mot.
Og så skjedde det en morsom ting. Etter ca 2 år med stagnasjon begynte jeg plutselig å gå ned i vekt i desember i fjor.
Igjen, ingenting i livet mitt hadde endret seg. Mine spisevaner og treningsnivåer var nøyaktig de samme. Men i løpet av de siste 5 månedene har jeg gått ned omtrent 20 av de 30 kiloene jeg først la på meg.
Jeg bør merke meg at jeg gikk på keto-dietten for mars måned – måneder etter at vekttapet allerede hadde begynt. Jeg gjorde det ikke for vekttap, men snarere som et forsøk på å få ned noe av betennelsen min og forhåpentligvis oppleve mindre smertefulle menstruasjoner (på grunn av endometriosen).
Det funket. Jeg hadde en utrolig lett periode den måneden. Men keto viste seg å være for vanskelig for meg å holde meg til helt, og jeg har stort sett vært tilbake til mine vanlige spisevaner siden den gang.
Likevel har jeg fortsatt sakte ned i vekten jeg en gang la på meg.
Omtrent samtidig som vekten begynte å gå av, begynte noen av de andre symptomene mine også å avta. Huden min klarnet opp, humøret ble lettere, og kroppen begynte å føles litt mer som min egen igjen.
Jeg har ikke hatt hormonpanel på over et år. Jeg aner ikke hvordan tallene mine i dag ville sammenlignet med tallene mine da symptomene mine først begynte. Jeg burde nok besøke legen min og sjekke.
Men på dette tidspunktet vil jeg være villig til å satse på at balansen er annerledes. Selv om alt fortsatt er innenfor normalområdet, forteller magen min at alt jeg har opplevd de siste årene har vært hormonelt.
Og uansett grunn tror jeg at disse hormonene endelig balanserte seg ut og satte kroppen min til ro.
Jeg vil gjerne vite hvorfor – for å finne ut hvordan jeg kan opprettholde den balansen fremover. Men foreløpig nyter jeg rett og slett å føle meg som meg selv igjen, i en kropp som igjen ser ut til å følge reglene. I hvert fall foreløpig.
Leah Campbell er en forfatter og redaktør bosatt i Anchorage, Alaska. Hun er alenemor etter eget valg etter at en serendipital serie av hendelser førte til adopsjonen av datteren hennes. Leah er også forfatteren av boken «Single Infertil Female» og har skrevet mye om temaene infertilitet, adopsjon og foreldreskap. Du kan få kontakt med Leah via Facebook, nettstedet hennes og Twitter.
Discussion about this post