Helse og velvære berører alles liv forskjellig. Dette er en persons historie.
Tatoveringer: Noen elsker dem, noen avskyr dem. Alle har rett til sin egen mening, og selv om jeg har hatt mange forskjellige reaksjoner angående tatoveringene mine, elsker jeg dem absolutt.
Jeg takler bipolar lidelse, men jeg bruker aldri ordet «kamp». Det innebærer at jeg taper kampen – noe jeg absolutt ikke er! Jeg har jobbet med psykiske lidelser i 10 år nå, og driver for tiden en Instagram-side dedikert til å få slutt på stigmaet bak mental helse. Min psykiske helse gikk ned da jeg var 14, og etter en periode med selvskading samt en spiseforstyrrelse søkte jeg hjelp da jeg var 18. Og det var det beste jeg noen gang har gjort.
Jeg har over 50 tatoveringer. De fleste har en personlig mening. (Noen har rett og slett ingen mening – med henvisning til bindersen på armen min!). For meg er tatoveringer en form for kunst, og jeg har mange meningsfulle sitater for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet.
Jeg begynte å tatovere meg da jeg var 17, et år før jeg søkte hjelp for min psykiske lidelse. Min første tatovering betyr absolutt ingenting. Jeg vil gjerne si at det betyr mye, og at meningen bak den er inderlig og vakker, men det ville ikke være sannheten. Jeg fikk det fordi det så kult ut. Det er et fredssymbol på håndleddet mitt, og den gang hadde jeg ikke noe ønske om å få mer.
Så tok selvskadingen min overhånd.
Selvskading var en del av livet mitt fra jeg var 15 til 22 år. Spesielt som 18-åring var det en besettelse. En avhengighet. Jeg var religiøst selvskading hver natt, og hvis jeg ikke kunne av en eller annen grunn, ville jeg fått et alvorlig panikkanfall. Selvskading tok fullstendig over ikke bare kroppen min. Det tok over livet mitt.
Noe vakkert for å dekke over det negative
Jeg var dekket av arr, og jeg ønsket å dekke dem til. Ikke fordi jeg på noen måte skammet meg over fortiden min og det som hadde skjedd, men den stadige påminnelsen om hvor plaget og deprimert jeg var ble mye å forholde seg til. Jeg ville ha noe vakkert for å dekke over det negative.
Så i 2013 dekket jeg venstre arm. Og det var en lettelse. Jeg gråt under prosessen, og ikke på grunn av smertene. Det var som om alle mine dårlige minner forsvant foran øynene mine. Jeg følte meg virkelig i fred. Tatoveringen er tre roser som representerer familien min: mamma, pappa og yngre søster. Et sitat, «Livet er ikke en repetisjon,» går rundt dem i et bånd.
Sitatet har gått i arv i min familie i generasjoner. Det var bestefaren min som sa det til mamma, og onkelen min skrev det også i bryllupsboken hennes. Moren min sier det ofte. Jeg visste bare at jeg ville ha det permanent på kroppen.
Fordi jeg hadde brukt år på å gjemme armene mine fra offentlig syn, bekymret meg for hva folk ville tenke eller si, var det helt nervepirrende i begynnelsen. Men heldigvis var tatovøren min en venn. Hun hjalp meg til å føle meg rolig, avslappet og veltilpas. Det var ingen vanskelig samtale om hvor arrene kom fra eller hvorfor de var der. Det var en perfekt situasjon.
Å gå ut av uniformen
Høyrearmen min var fortsatt dårlig. Beina mine var arr, så vel som anklene mine. Og det ble stadig vanskeligere å dekke til hele kroppen hele tiden. Jeg bodde praktisk talt i en hvit blazer. Det ble mitt komfortteppe. Jeg ville ikke forlatt huset uten den, og jeg brukte den til alt.
Det var uniformen min, og jeg hatet den.
Somrene var varme, og folk spurte meg hvorfor jeg hele tiden hadde lange ermer. Jeg tok en tur til California med partneren min, James, og jeg hadde på meg blazeren hele tiden av bekymring for hva folk måtte si. Det var sveltende varmt, og ble nesten for mye å bære. Jeg kunne ikke leve slik, og gjemme meg hele tiden.
Dette var mitt vendepunkt.
Da jeg kom hjem, kastet jeg alle verktøyene jeg hadde brukt for å skade meg selv. Borte var sikkerhetsteppet mitt, min nattlige rutine. Først var det tøft. Jeg ville fått panikkanfall på rommet mitt og gråt. Men så så jeg blazeren og husket hvorfor jeg gjorde dette: Jeg gjorde dette for fremtiden min.
Årene gikk og arrene mine grodde. Til slutt, i 2016, klarte jeg å dekke høyre arm. Det var et ekstremt emosjonelt, livsendrende øyeblikk, og jeg gråt hele tiden. Men da den var ferdig så jeg meg i speilet og smilte. Borte var den livredde jenta hvis liv dreide seg om å skade seg selv. I stedet for henne kom en selvsikker kriger, som hadde overlevd de tøffeste stormene.
Tatoveringen er tre sommerfugler, med et sitat som lyder: «Stjerner kan ikke skinne uten mørke.» For de kan ikke.
Vi må ta det grove med det glatte. Som den beryktede Dolly Parton sier: «Ingen regn, ingen regnbue.»
Jeg brukte en t-skjorte for første gang på syv år, og det var ikke engang varmt ute. Jeg gikk ut av tatoveringsstudioet med jakken i hånden og omfavnet den kalde luften på armene. Det hadde gått lenge.
Til de som tenker på å tatovere seg, ikke tro at du trenger å få noe meningsfullt. Få det du vil. Det er ingen regler for hvordan du lever livet ditt. Jeg har ikke skadet meg selv på to år, og tatoveringene mine er fortsatt like levende som alltid.
Og hva gjelder blazeren? Aldri brukt den igjen.
Olivia – eller Liv for kort – er 24, fra Storbritannia, og en blogger om mental helse. Hun elsker alt gotisk, spesielt Halloween. Hun er også en enorm tatoveringsentusiast, med over 40 så langt. Instagramkontoen hennes, som kan forsvinne fra tid til annen, finner du her.
Discussion about this post