Bie-gift har i århundrer blitt brukt i tradisjonell medisin, særlig i Asia og deler av Europa, til å behandle lidelser som leddgikt og kroniske smerter. De siste årene har forskere blitt interessert i om forbindelser som finnes i bie-gift også kan brukes til å bekjempe kreft.
Laboratoriestudier har gitt interessante funn. Den viktigste aktive ingrediensen i bievenom – melittin – har vist seg å kunne drepe mange typer kreftceller under eksperimentelle forhold. Til tross for disse lovende funnene er bievenom imidlertid ikke en godkjent kreftbehandling, og det finnes foreløpig ingen kliniske bevis av høy kvalitet som viser at bievenom kan behandle kreft hos mennesker på en sikker og effektiv måte.
Kan bievenom bidra til å behandle kreft?
Det korte svaret er nei, men det kan bli ja i fremtiden.
Nåværende forskning tyder på at bievenom, særlig melittin, har sterk krefthemmende virkning i laboratorieeksperimenter og dyreforsøk. Forskere har rapportert lovende resultater mot brystkreft, lungekreft, prostatakreft, leverkreft, melanom, eggstokkreft, tykktarmskreft, bukspyttkjertelkreft, leukemi og flere andre kreftformer.
Imidlertid:
- Nesten all dokumentasjon stammer fra cellekulturforsøk (in vitro) eller dyreforsøk.
- Kliniske studier på mennesker er fortsatt svært begrenset.
- Biegift kan forårsake alvorlige allergiske reaksjoner, inkludert livstruende anafylaksi.
- Forskere prøver fortsatt å utvikle metoder for å tilføre melittin spesifikt til svulster uten å skade sunt vev.
Hva er bievenom?
Bievenom (også kalt apitoksin) er en kompleks blanding av biologisk aktive stoffer som produseres av honningbier som et forsvarsmekanisme.
Forskere har identifisert mange komponenter i bievenom, blant annet:
- Melittin (ca. 40–60 % av tørrvekten av bievenom)
- Fosfolipase A2
- Apamin
- Peptid som utløser degranulering av mastceller
- Hyaluronidase
- Histamin
- Dopamin
- Ulike enzymer og små peptider.
Blant disse forbindelsene har melittin vakt størst oppmerksomhet på grunn av de kraftige kreftbekjempende effektene som er observert i laboratorieundersøkelser.
Hvordan kan bie-gift bekjempe kreft?
Forskere mener at melittin angriper kreft gjennom flere ulike mekanismer, snarere enn via én enkelt virkningsmekanisme.
1. Ødelegger kreftcellenes membraner
Melittin er et lite peptid som består av 26 aminosyrer.
En av melittins mest bemerkelsesverdige egenskaper er evnen til å trenge inn i cellemembraner og danne porer. Disse porene forstyrrer membranens integritet, fører til at viktige molekyler lekker ut, forstyrrer ionebalansen og til slutt fører til at kreftcellene dør.
Dessverre kan melittin også skade friske celler, blant annet røde blodceller, og å levere melittin spesifikt til kreftceller er fortsatt en stor utfordring i utviklingen av melittinbaserte behandlinger.
2. Utløsing av apoptose (programmert celledød)
Kreftceller unngår ofte apoptose, noe som gjør at de overlever mye lenger enn normale celler.
Mange studier har vist at melittin kan reaktivere apoptose ved å:
- aktivere kaspaser,
- forstyrre mitokondriefunksjonen,
- øke mengden av pro-apoptotiske proteiner,
- redusere antiapoptotiske proteiner som Bcl-2.
Disse endringene fremmer at kreftcellene ødelegger seg selv.
3. Blokkering av signaler som fremmer kreftvekst
Det er vist at melittin hemmer flere signalveier som svulster er avhengige av, blant annet:
- PI3K/Akt
- NF-κB
- MAPK
- JAK/STAT.
Disse signalveiene regulerer cellevekst, overlevelse, betennelse, metastasering og resistens mot cellegift. Ved å hemme disse signalveiene kan melittin bremse svulstens utvikling.
4. Forebygging av metastasering
Metastasering er årsaken til de fleste kreftdødsfall.
Eksperimentelle studier tyder på at melittin kan redusere spredningen av kreft ved å:
- redusere migrasjonen av tumorceller,
- redusere invasjonen gjennom omkringliggende vev,
- hemme enzymer som matriksmetalloproteinaser (MMP-er),
- forstyrre epitel-mesenkymal overgang (EMT).
Disse funnene er fremdeles hovedsakelig basert på prekliniske studier.
5. Hemmende effekt på dannelsen av blodkar
Svulster trenger nye blodkar (angiogenese) for å få tilført oksygen og næringsstoffer.
Flere studier tyder på at melittin reduserer uttrykket av angiogene faktorer, særlig vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF), noe som potensielt kan begrense svulstveksten.
For hvilke kreftformer har bigift blitt undersøkt?
Laboratorieforskning har undersøkt effekten av bigift eller melittin mot mange kreftformer, blant annet:
- Brystkreft
- Trippel-negativ brystkreft
- Lungekreft
- Prostatakreft
- Leverkreft
- Tykktarmskreft
- Magekreft
- Kreft i bukspyttkjertelen
- Kreft i eggstokkene
- Livmorhalskreft
- Nyrekreft
- Melanom
- Osteosarkom
- Leukemi
- Glioblastom.
De fleste publiserte studier rapporterer om redusert vekst av kreftceller eller økt død av kreftceller under laboratorieforhold. Positive resultater i dyrkede celler betyr imidlertid ikke nødvendigvis at behandlingen vil være effektiv hos mennesker.
En av de mest kjente studiene: Trippel-negativ brystkreft
Interessen for bievenom økte betydelig etter at forskere rapporterte om oppsiktsvekkende laboratorieresultater mot trippel-negativ brystkreft (TNBC) – en aggressiv undertype som mangler østrogen-, progesteron- og HER2-reseptorer.
Forskerne fant at:
- melittin raskt ødela TNBC-celler,
- kreftcellemembranene ble ødelagt i løpet av få minutter,
- signalveier involvert i svulstvekst ble undertrykt,
- friske celler ble i mye mindre grad påvirket ved nøye kontrollerte konsentrasjoner.
Disse funnene vakte stor begeistring, fordi TNBC ofte har færre behandlingsalternativer enn andre typer brystkreft.
Likevel ble disse eksperimentene hovedsakelig gjennomført i laboratoriemodeller, ikke i store kliniske studier på mennesker. Det er fortsatt behov for ytterligere forskning før melittin kan bli en standard kreftbehandling.
Hvorfor brukes ikke bigift allerede til å behandle kreft?
Hvis laboratorieresultatene er så lovende, hvorfor har ikke bievenom blitt et legemiddel mot kreft?
Det gjenstår fortsatt flere store hindringer.
Toksisitet
Melittin angriper cellemembraner uten å skille mellom dem.
Som et resultat kan det ødelegge røde blodceller (hemolyse), skade sunt vev, forårsake alvorlig betennelse, gi smerter eller føre til betydelig toksisitet.
Allergiske reaksjoner
Biegift er en velkjent utløser av allergiske reaksjoner.
Noen personer utvikler omfattende elveblest, hevelse, pustevansker, farlig lavt blodtrykk eller anafylaktisk sjokk.
Anafylaksi er en akutt tilstand som kan være livstruende uten umiddelbar behandling.
Dårlig målretting
Injisert melittin sprer seg gjennom hele kroppen.
Forskere trenger derfor administrasjonssystemer som transporterer melittin spesifikt til svulster, samtidig som sunt vev skånes.
Mangel på bevis hos mennesker
Til tross for hundrevis av laboratoriepublikasjoner mangler det fortsatt solide, randomiserte kliniske studier på kreftpasienter.
Uten slike studier kan ikke leger fastslå den sikreste dosen, den mest effektive administrasjonsmetoden, hvilke kreftformer som responderer best, og om fordelene oppveier risikoen.
Hvordan prøver forskerne å løse disse problemene?
I stedet for å injisere ubehandlet bievenom utvikler forskerne sofistikerte administrasjonssystemer.
Nåværende administrasjonsstrategier omfatter bruk av nanopartikler, liposomer, polymerbærere, antistoff–melittin-konjugater, peptider som retter seg mot svulster, PEGylert melittin og genbaserte administrasjonssystemer.
Disse teknologiene har som mål å konsentrere melittin inne i svulstene, redusere skade på sunt vev, minimere hemolyse, forbedre stabiliteten i blodstrømmen og øke effektiviteten mot kreft.
Mange eksperter mener at målrettet levering er fremtiden for melittinbasert kreftbehandling.
Hva konkluderer systematiske oversiktsartikler?
Nyere oversiktsartikler som evaluerer hundrevis av eksperimentelle studier, kommer til bemerkelsesverdig like konklusjoner.
Samlet sett rapporterer de at:
- melittin viser gjennomgående kreftbekjempende aktivitet i laboratoriemodeller,
- flere mekanismer bidrar til virkningene av melittin,
- moderne teknologier for legemiddeladministrasjon gjør behandlingen tryggere,
- den største hindringen er fortsatt å overføre suksess fra laboratoriet til behandling av mennesker,
- det er behov for flere velutformede kliniske studier.
Med andre ord er bievenom fortsatt et lovende forskningsområde snarere enn en etablert medisinsk behandling.
Bør kreftpasienter bruke bievenomterapi?
Basert på dagens vitenskapelige bevis anbefaler ingen større onkologiske organisasjoner bivoksbehandling for behandling av kreft.
Pasienter bør unngå å erstatte velprøvde behandlingsformer – som kirurgi, kjemoterapi, strålebehandling, målrettet terapi, immunterapi eller hormonbehandling – med bivoks- eller bistikbehandling.
Bruk av bi-gift utenfor nøye overvåkede forskningsmiljøer kan utsette pasienter for alvorlige risikoer uten påvist klinisk nytte.
Alle som er interessert i komplementære behandlingsformer, bør diskutere dette med sin onkolog før behandlingen påbegynnes.
Discussion about this post