Du røyker.
Å, ikke mye – sju, kanskje åtte sigaretter om dagen.
Mamma var sånn.
Om nødvendig kan du gå to eller tre timer mellom dragene. En film. Et middagsselskap. En liten ligakamp.
Mamma var sånn.
Du røyker ikke i huset, et nikk til ektefellen din som sluttet etter kirurgens ordre etter hans hjerteinfarkt.
Mamma var sånn.
Du lyser stort sett opp ute – i hagen, på verandaen, i gyngestolen ved siden av fuglemateren.
Mamma var sånn.
Du er altfor høflig til å røyke i bilen, eller rundt familiemedlemmer som ikke har avhengigheten. Du forteller folk at ja, til og med én sigarett er dårlig, men du er i det minste ikke som de sammenkrøpte stakkarene som fyller lungene sine inne i røykeboder på flyplasser og jernbanestasjoner.
Mamma var sånn.
Betsy Mathews begynte å røyke i 1944, hennes første år på college. Hun holdt det oppe i 70 år til røntgenstråler avslørte to store, raskt voksende svulster i lungene hennes.
Hun sluttet høsten 2014, men legen tviler på at det var disiplin. Mer sannsynlig, sa han, at hun inhalerte en dag og det føltes som om djevelen pustet ild i halsen hennes.
Døden kom to dager etter jul, seks uker etter diagnosen hennes.
Mor var en aktiv, levende person som spiste riktig mat og holdt vekten nede. Røyking-indusert kreft stjal henne for tidlig fra barnebarna og det lille oldebarnet hun elsket så høyt.
Betsy Mathews røykte ikke som en djevel. Hun røykte ikke mye i det hele tatt – syv, kanskje åtte sigaretter om dagen.
Men de la sammen, og nå er Betsy død.
Da mamma fortsatt hadde nok krefter til å snakke, sa jeg til henne at jeg ville skrive om sigaretter og lungekreft. Er det noe du vil dele? Jeg ville vite.
Hun hvisket: “Fortell dem at de ikke skal være som meg.”
Garret Mathews er en erfaren journalist som skrev metrospalten for Evansville, Ind., Courier & Press. E-postadressen hans er garretmath@gmail.com.
Discussion about this post