Hva som må gjøres for å få slutt på HIV/AIDS-epidemien

Fremskritt med å håndtere HIV-epidemien

I løpet av de siste tiårene har den globale innsatsen for å håndtere HIV-epidemien gitt dramatiske resultater.

Takket være HIV-forebyggingsprogrammer har antallet nye infeksjoner i USA falt med mer enn to tredjedeler siden midten av 1980-tallet.

Globalt gikk nye infeksjoner blant voksne ned med 31 prosent fra 2010 til 2020. Forbedringer i HIV-behandlingen har også reddet millioner av liv over hele verden.

UNAIDS rapporterer at innen utgangen av 2020 mottok anslagsvis 27,5 millioner mennesker med HIV antiretroviral medisin. Denne behandlingen kan undertrykke HIV-viruset til uoppdagelige nivåer. Dette forhindrer utviklingen av HIV til AIDS, samtidig som det stopper overføringen av viruset til andre mennesker.

Til tross for denne innsatsen, har særlig sårbare grupper blitt liggende igjen, melder Global Fund. Noen land ser til og med hiv-overføringer øke på grunn av mangel på engasjement og finansiering, legger gruppen til.

Strategier for å få slutt på HIV-epidemien

Helseledere i USA og rundt om i verden har skissert flere strategier for å takle HIV-epidemien. I 2016 og 2021 bekreftet FN sin forpliktelse til å få slutt på AIDS-epidemien innen 2030, med fokus på:

• redusere antallet nye HIV-infeksjoner
• redusere AIDS-relaterte dødsfall
• eliminere HIV-stigma og diskriminering

Organisasjonens uttalte strategier for å få slutt på epidemien inkluderer å forhindre nye infeksjoner ved å akselerere oppsøkende og forebyggende tjenester for sentrale berørte lokalsamfunn, inkludert kvinner og barn.

Land må ta tak i sosiale og økonomiske ulikheter som setter noen samfunnsmedlemmer i økt risiko for infeksjon, forsinkelser i diagnose og underbehandling. Det trengs også økt finansiering for å nå disse målene.

Ta tak i sosiale og økonomiske ulikheter

Sosiale, økonomiske, kjønnsmessige og rasemessige ulikheter setter visse samfunn i økt risiko for å få HIV. Disse ulikhetene utgjør også barrierer for HIV-testing og behandling.

I Afrika sør for Sahara, for eksempel, rapporterer UNAIDS at unge jenter og unge kvinner i alderen 15 til 24 utgjorde bare 10 prosent av den totale befolkningen, men 25 prosent av personer med HIV i 2020.

Jenter og kvinner som opplever kjønnsbasert vold har større sannsynlighet enn andre for å få HIV. Kjønnsbasert vold gjør det også vanskeligere for dem å få behandling.

Andre populasjoner med økt risiko for HIV inkluderer:

• menn som har sex med menn
• transpersoner
• sexarbeidere
• personer som sprøyter narkotika

I mange land er hiv-forebyggende programmer og skadereduksjonstjenester dårlig tilgjengelig eller fraværende for disse befolkningene. FN bemerker også at diskriminerende lover i enkelte land forsterker HIV-forskjeller og stigma, samtidig som de begrenser tilgangen til tjenester.

Mer investeringer i samfunnene som er mest berørt av HIV er avgjørende for å få slutt på epidemien.

«12 millioner mennesker som lever med hiv har fortsatt ikke tilgang til behandling, spesielt i Afrika,» uttalte FNs generalforsamling i sin politiske erklæring fra 2021 om hiv og aids.

«Disse 12 millioner menneskene er forhindret fra å få tilgang til behandling på grunn av ulikheter, flere og kryssende former for diskriminering og strukturelle barrierer.»

For å fremme pågående fremskritt innen HIV-forebygging, testing og behandling, har FNs generalforsamling bekreftet behovet for å adressere disse ulikhetene og gapene i tjenesten.

Utdanning og forebyggende tjenester

Å sikre at barn og mødre har tilgang til HIV-opplæring, forebyggende tjenester og antiretroviral terapi er også blant FNs uttalte prioriteringer.

I følge UNAIDS vet ikke mer enn to femtedeler av barn som lever med HIV over hele verden at de har viruset. Antall barn som får behandling for hiv har gått ned siden 2019, og bare 40 prosent av alle barn med hiv hadde undertrykt virusmengde i 2020.

Mange unge mennesker rundt om i verden mangler tilgang til omfattende seksualundervisning og reproduktive helsetjenester, noe som øker risikoen for hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. Unge mennesker som ikke går på skolen har også større sannsynlighet enn andre for å få hiv.

Kjønnsforskjeller, covid-19-relaterte skolestenginger og andre barrierer gjør det vanskeligere for mange barn og tenåringer å få den utdanningen og støtten de trenger.

Å øke tilgangen til alderstilpasset utdanning og helsetjenester er viktig for å forbedre HIV-forebygging og gi unge mennesker mulighet til å leve et sunt liv.

Det er også viktig å forhindre vertikal overføring av HIV fra mødre til deres barn, som kan oppstå under graviditet, fødsel og amming. Dette betyr å sikre at kvinner med hiv får rettidig diagnose og umiddelbar og langvarig behandling med antiretroviral terapi, inkludert under graviditet og amming.

«Å se unge mennesker og kvinner ta kontroll over helsen deres ved å kreve helsetjenester og søke informasjon for å opprettholde helsen deres» er en av de mest givende aspektene ved arbeidet hans, sa Yoram Siame til Healthline.

Siame er leder for advokatplanlegging og utvikling for Churches Health Association of Zambia (CHAZ). Denne organisasjonen er en ledende leverandør av helsetjenester i Zambia og en av organisasjonene som har mottatt tilskudd fra Global Fund.

Finansiering

Å forbedre utdanning, oppsøkende og medisinske tjenester for lokalsamfunn som er berørt av HIV, krever materielle ressurser.

Ifølge UNAIDS er underinvestering i HIV-programmer en av hovedårsakene til at verden ennå ikke har nådd FNs 90–90–90 mål. FNs medlemsland har forpliktet seg til å mobilisere 26 milliarder dollar per år innen 2020 for den globale responsen på HIV. Tilgjengeligheten av finansielle ressurser falt imidlertid under dette målet med 29 prosent.

I sin 2021-erklæring satte FN et mål for 2025 på 29 milliarder dollar per år for hiv-investeringer i lav- og mellominntektsland. For å nå dette målet er det nødvendig med økte midler fra nasjonale og internasjonale partnere.

Det kreves også mer effektiv bruk av tilgjengelige ressurser. Noen land tildeler ikke nok midler til programmer eller samfunn som står overfor de største ressurshullene, noe som begrenser effekten av investeringer.

Det er behov for større investeringer i programmer som adresserer sosiale og økonomiske ulikheter.

Finansiering kan også bidra til å støtte pågående forskning for å finne en vaksine og potensielt en kur mot HIV/AIDS. Dette vil ha en viktig langsiktig innvirkning på epidemien.

Rettsreform

Regjeringene må også ta opp måtene restriktive eller diskriminerende lover bidrar til HIV-stigma og utgjør hindringer for HIV-forebygging, diagnose og behandling. I følge UNAIDS inkluderer disse lover som kriminaliserer:

• narkotika bruk
• sexarbeid
• seksuell aktivitet av samme kjønn
• kjønnsmangfold

En studie fra 2021 i BMJ Global Health fant at i land der narkotikabruk, sexarbeid eller seksuell aktivitet av samme kjønn er kriminalisert, er det mindre sannsynlig at personer med HIV vet at de har sykdommen og mindre sannsynlighet for å ha undertrykt virusmengden.

På den annen side konkluderte studien med at vedtakelse av lover for å forhindre diskriminering, kjønnsbasert vold og menneskerettighetsbrudd ser ut til å fremme forbedret diagnose og behandling.

Hvordan COVID-19-pandemien har påvirket HIV

COVID-19-pandemien har fremhevet og forverret eksisterende ulikheter i USA, så vel som utviklingslandene som er mest berørt av HIV. Det har også lagt til belastning for helsesystemene.

I land der Global Fund investerer, har dødsfall forårsaket av AIDS, tuberkulose og malaria gått ned med 46 prosent siden 2002. Noe av fremgangen i disse landene har imidlertid blitt stoppet av virkningene av COVID-19.

Fra 2019 til 2020 falt antallet personer som mottok HIV-testing i disse landene med 22 prosent. Antallet personer som fikk tilgang til hiv-forebyggende tjenester gikk ned med 11 prosent.

«Ressursene og innsatsen for å få slutt på AIDS blir undergravd av COVID-19,» sa Siame. «Covid-19 har blant annet skapt frykt rundt helseinstitusjoner på grunn av risikoen for å få covid. [It has also] reduserte ressurser tilgjengelig for å levere omfattende HIV- og AIDS-tjenester på grunn av kravene som stilles til helsesystemene.»

Siame fortalte Healthline at færre helsearbeidere er tilgjengelige for å tilby HIV-forebygging, testing og behandlingstjenester på grunn av kravene til å håndtere COVID-19. I noen tilfeller har hele helsetjenester blitt omgjort til covid-19-sentre.

Den ekstra belastningen på helsevesenet gjør det vanskeligere for helsevesenet å møte behovene til mennesker som lever med hiv og de som står i fare for å bli smittet.

For å tøyle pandemien, må COVID-19-vaksinasjonstjenestene forbedres – spesielt i land med lav ressurser der vaksinetilgangen fortsatt er svært begrenset. Global vaksineulikhet rammer utviklingsland hardt. I Zambia for eksempel er bare 3,15 prosent av befolkningen fullvaksinert mot COVID-19 fra midten av november 2021.

Lokale avgiftsfrie informasjonslinjer og mobile helsetjenester bidrar også til å møte behovene til mennesker med risiko for HIV og de som lever med HIV i COVID-19-sammenheng, sa Siame.

Selv om det er gjort betydelige fremskritt, er ikke fremskrittet for å få slutt på HIV/AIDS-epidemien over ennå. Millioner av mennesker rundt om i verden fortsetter å leve med HIV. For mange av dem har ikke tilgang til livreddende antiretroviral behandling.

For å få slutt på HIV/AIDS-epidemien, må regjeringer og andre organisasjoner ta tak i de sosiale, økonomiske, kjønnsmessige og rasemessige ulikhetene som gjør det vanskeligere for visse lokalsamfunn å få tilgang til HIV-forebygging, testing og behandlingstjenester.

Alders- og kjønnstilpasset utdanning og helsetjenester må gis til unge mennesker og andre samfunnsmedlemmer rundt om i verden.

COVID-19-pandemien må også bringes under kontroll. Sammen med andre tiltak, krever det forbedret vaksinetilgang for innbyggere i lavressursland.

Å takle disse utfordringene vil kreve økonomiske investeringer og samarbeid mellom regjeringer, medlemmer av sivilsamfunnet og andre. Bare ved å samarbeide kan medlemmer av det globale samfunnet få slutt på denne tiår lange pandemien.