Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde stomien min

Jeg savner stomiposen min. Der sa jeg det.

Det er nok ikke noe du hører ofte. Ingen vil egentlig ha en stomipose – før du innser at det var den eneste tingen som gjorde at du kunne leve et normalt, sunt liv.

Jeg ble akuttoperert for å fjerne tykktarmen tilbake i 2015. Jeg hadde vært uvel i et par år, men hadde ofte blitt feildiagnostisert til tross for at jeg viste en rekke symptomer som tydet på inflammatorisk tarmsykdom.

Jeg ble utilsiktet underernært. Jeg fikk blødninger fra endetarmen og grusomme magekramper, og jeg overlevde på avføringsmidler for kronisk forstoppelse.

Og så perforerte tarmen min. Og jeg våknet med stomipose.

Jeg ble fortalt, etter at tykktarmen var fjernet, at jeg hadde levd med ulcerøs kolitt og at tarmen min var alvorlig syk.

Men jeg klarte ikke tenke på det. Alt jeg kunne tenke på var at jeg hadde en pose fast til magen, og jeg lurte på hvordan jeg noen gang ville føle meg trygg igjen.

Jeg hadde aldri engang hørt om en stomipose, og etter å ha googlet den, viste bildene ingenting annet enn eldre mennesker som bodde hos dem.

Jeg var 19. Hvordan ville jeg taklet dette? Hvordan ville jeg føle meg attraktiv? Hvordan ville jeg opprettholde relasjonene mine? Ville jeg noen gang føle meg trygg på å ha sex igjen?

Jeg vet, i den store sammenhengen kan disse bekymringene virke små, men de var overveldende for meg. Jeg ble fortalt at jeg bare skulle ha stomien min midlertidig, maksimalt 4 måneder – men jeg endte opp med å ha den i 10. Og det var min avgjørelse.

De første 6 ukene med posen klarte jeg ikke å bytte den selv. Hver gang jeg rørte ved den, ville jeg gråte, og jeg klarte bare ikke å venne meg til det. Jeg ville stole på at moren min gjorde alt som skjedde, og jeg ville lene meg tilbake og lukke øynene slik at jeg ikke trengte å erkjenne hva som skjedde.

Etter de 6 ukene er jeg usikker på hvorfor eller hvordan, men noe klikket.

Jeg innså at denne vesken hadde reddet livet mitt, og den eneste måten jeg kunne komme meg gjennom en slik traumatisk opplevelse var å akseptere den.

Og det var det jeg gjorde. Det var ikke umiddelbar aksept – det tok selvfølgelig tid – men jeg hjalp meg selv på en rekke måter.

Jeg ble med på nettstøttegrupper der jeg innså at faktisk mange andre mennesker på min alder også levde med stomiposer – noen permanent. Og de hadde det utrolig bra.

Jeg begynte å prøve gamle klær, klær som jeg trodde jeg aldri ville kunne bruke igjen, men jeg kunne. Jeg kjøpte sexy undertøy for å få meg til å føle meg mer komfortabel på soverommet. Over tid fikk jeg livet mitt tilbake, og begynte å innse at denne stomiposen hadde gitt meg mye bedre livskvalitet.

Jeg levde ikke lenger med kronisk forstoppelse. Jeg tok ingen medisiner, ingen avføringsmidler. Jeg hadde ikke lenger forferdelige magekramper, jeg blødde heller ikke, og jeg hadde endelig gått opp i vekt. Faktisk så jeg best ut på lenge – og jeg følte meg best også.

Da reverseringsoperasjonen – som innebar å fjerne stomien for å få tynntarmen tilkoblet endetarmen, slik at jeg kunne gå på toalettet «normalt» igjen – kom rundt 4 måneder senere, bestemte jeg meg for at jeg ikke var klar.

Jeg ble fortalt at jeg måtte ta en avgjørelse innen 2 år for å sikre at jeg hadde et best mulig resultat.

Og så ytterligere 5 måneder senere, gikk jeg for det.

Hovedgrunnen til at jeg gikk for det var fordi jeg var redd for å lure på «Hva om?» Jeg visste ikke om livet ville være like bra med en reversering som det var med vesken min, og jeg ville ta sjansen på det.

Men det har ikke helt gått.

Jeg har hatt problemer med reverseringen siden dag 1. Jeg hadde en forferdelig helingsprosess, og jeg har nå kronisk diaré, opptil 15 ganger om dagen, noe som gjør meg ganske mye hjemmebundet.

Jeg har vondt igjen, og er avhengig av medisiner. Og jeg har ulykker, som i en alder av 24 kan være veldig pinlige.

Hvis jeg går ut, er jeg konstant bekymret for nærmeste toalett og om jeg skal klare det.

Og så, ja, jeg savner vesken min. Jeg savner livskvaliteten det ga meg. Jeg savner å føle meg mer selvsikker. Jeg savner å kunne gå ut om dagen uten omsorg i verden. Jeg savner å kunne jobbe hjemmefra. Jeg savner å føle meg som meg.

Dette er noe, da jeg først våknet med en stomipose, trodde jeg at jeg aldri ville føle.

Først kunne jeg ikke vente med å bli kvitt det, og nå, 4 år senere, innser jeg hvor mye jeg trengte det – og gjør det fortsatt.

Det lettet byrden ikke bare fra ulcerøs kolitt, men fra smerten, frykten og angsten som følger med det også.

Du lurer kanskje på: «Hvorfor går du ikke bare tilbake til en stomipose?» Jeg skulle ønske det var så enkelt, det gjør jeg virkelig. Men på grunn av de to store operasjonene jeg har hatt og mengden av arrdannelse, kan det bety ytterligere skade, risiko for at en ny stomi ikke fungerer, samt infertilitet.

Kanskje jeg en dag vil være modig nok til å gjøre det igjen og risikere alt – men etter det siste «Hva om?» Jeg er redd for å gå gjennom det igjen.

Hvis jeg kunne få tilbake stomiposen uten omsorg i verden, ville jeg gjort det på et blunk.

Men akkurat nå sitter jeg fast med å savne det. Og innse hvor takknemlig jeg er for å ha hatt de 10 månedene hvor jeg levde smertefritt, lykkelig, selvsikker og, viktigst av alt, som mitt helt autentiske jeg.

Hattie Gladwell er journalist, forfatter og talsmann for psykisk helse. Hun skriver om psykiske lidelser i håp om å redusere stigmaet og for å oppmuntre andre til å si fra.