Måten HIV og AIDS fremstilles og diskuteres på i media har endret seg så mye de siste tiårene. Det var først i 1981 – for mindre enn 40 år siden – at New York Times publiserte en artikkel som ble beryktet kjent som historien om «homofil kreft».
I dag har vi mye mer kunnskap om HIV og AIDS, samt effektive behandlinger. Underveis har filmskapere skapt kunst og dokumentert realitetene i folks liv og erfaringer med hiv og aids. Disse historiene har gjort mer enn å berøre folks hjerter. De har økt bevisstheten og satt søkelyset på epidemiens menneskelige ansikt.
Mange av disse historiene fokuserer spesielt på livene til homofile menn. Her tar jeg en dypere titt på fem filmer og dokumentarer som får det riktig å skildre homofile menns opplevelser i epidemien.
Tidlig bevissthet
Mer enn 5000 mennesker hadde dødd av AIDS-relaterte komplikasjoner i USA da «An Early Frost» ble sendt 11. november 1985. Skuespiller Rock Hudson hadde dødd måneden før, etter å ha blitt den første kjente personen som offentliggjorde sin HIV-status tidligere samme sommer. HIV var blitt identifisert som årsaken til AIDS året før. Og siden den ble godkjent tidlig i 1985, hadde en HIV-antistofftest begynt å fortelle folk hvem som hadde «det» og hvem som ikke gjorde det.
Det laget for TV-dramaet trakk et større TV-publikum enn Monday Night Football. Den vant tre av de 14 Emmy Award-nominasjonene den mottok. Men den tapte en halv million dollar fordi annonsører var skeptiske til å sponse en film om HIV-AIDS.
I «An Early Frost» skildrer Aidan Quinn – fersk fra hovedrollen i «Desperately Seeking Susan» – den ambisiøse Chicago-advokaten Michael Pierson, som er ivrig etter å bli partner i firmaet sitt. Han er like ivrig etter å skjule forholdet sitt til kjæresten Peter (DW Moffett).
Den hackende hosten vi først hører når Michael sitter ved morens flygel forverres. Til slutt kollapser han under etterarbeid i advokatfirmaet. Han er innlagt på sykehuset for første gang.
«AIDS? Forteller du meg at jeg har AIDS?» sier Michael til legen sin, forvirret og opprørt etter å ha trodd at han hadde beskyttet seg. Som mange andre forstår han ennå ikke at han kan ha fått HIV år tidligere.
Legen forsikrer Michael om at det ikke er en «homofil» sykdom. «Det var det aldri,» sier legen. Homofile menn har vært de første som har fått det i dette landet, men det har vært andre – hemofili, intravenøse narkotikabrukere, og det stopper ikke der.
Utover det store håret og de bredskuldrede 1980-tallsjakkene, treffer skildringen av en homofil mann med AIDS i «An Early Frost». Mer enn tre tiår senere kan folk fremdeles identifisere seg med dilemmaet hans. Han trenger å gi sin forstadsfamilie to nyheter samtidig: «Jeg er homofil og jeg har AIDS.»
Den personlige virkningen av en folkehelsekrise
Ved å utforske virkningen av HIV og AIDS på et intimt, personlig nivå, satte «An Early Frost» farten for andre filmer som fulgte.
I 1989, for eksempel, var «Longtime Companion» den første bredutgivelsesfilmen som fokuserte på opplevelsene til mennesker med HIV og AIDS. Filmens navn kommer fra begrepet New York Times brukte på 1980-tallet for å beskrive partneren av samme kjønn til en som døde av en AIDS-relatert sykdom. Historien begynner faktisk 3. juli 1981, da New York Times publiserte sin artikkel om «utbruddet» av en sjelden kreftsykdom i det homofile miljøet.
Gjennom en serie av datostemplede scener ser vi den ødeleggende belastningen som ukontrollerte HIV- og AIDS-relaterte sykdommer har på flere menn og deres vennekrets. Tilstandene og symptomene vi ser inkluderer tap av blærekontroll, anfall, lungebetennelse, toksoplasmose og demens – blant andre.
Den berømte avslutningsscenen til «Longtime Companion» ble for mange av oss en slags felles bønn. Tre av karakterene går sammen langs stranden på Fire Island, husker en tid før AIDS, og lurer på å finne en kur. I en kort fantasisekvens er de omgitt, som et himmelsk besøk, av sine kjære avdøde venner og kjære – løpende, ler, i live – som for raskt forsvinner igjen.
Ser tilbake
Fremskritt innen medisinering har gjort det mulig å leve et langt, sunt liv med HIV, uten progresjon til AIDS og tilhørende komplikasjoner. Men nyere filmer tydeliggjør de psykologiske sårene ved å leve i mange år med en sterkt stigmatisert sykdom. For mange kan disse sårene føles bein-dyp – og kan undergrave selv de som har klart å overleve så lenge.
Intervjuer med fire homofile menn – Shanti-rådgiver Ed Wolf, politisk aktivist Paul Boneberg, HIV-positive artist Daniel Goldstein, danser-blomsterist Guy Clark – og heteroseksuell sykepleier Eileen Glutzer bringer HIV-krisen i San Francisco til levende, husket livet i 2011-dokumentaren «Vi var her.» Filmen hadde premiere på Sundance Film Festival og vant flere priser for Årets dokumentar.
«Når jeg snakker med unge mennesker,» sier Goldstein i filmen, «sier de «Hvordan var det?» Det eneste jeg kan sammenligne det med er en krigssone, men de fleste av oss har aldri bodd i en krigssone. Du visste aldri hva bomben kom til å gjøre.»
For homofile samfunnsaktivister som Boneberg, den første direktøren for verdens første AIDS-protestgruppe, Mobilization Against AIDS, var krigen på to fronter samtidig. De kjempet om ressurser for å håndtere HIV-AIDS selv da de presset tilbake mot den økte fiendtligheten mot homofile menn. «Gutter som meg,» sier han, «blir plutselig i denne lille gruppen tvunget til å håndtere denne utrolige omstendigheten til et samfunn som, i tillegg til å være hatet og under angrep, nå er tvunget alene til å prøve å finne ut hvordan de skal håndtere denne ekstraordinære medisinske katastrofen.»
Verdens mest kjente AIDS-protestgruppe
Den Oscar-nominerte dokumentaren «How to Survive a Plague» tilbyr en titt bak kulissene på ACT UP-New Yorks ukentlige møter og store protester. Det begynner med den første protesten, på Wall Street, i mars 1987 etter at AZT ble det første FDA-godkjente stoffet for å behandle HIV. Det var også det dyreste stoffet noensinne til det tidspunktet, og kostet 10 000 dollar i året.
Det kanskje mest dramatiske øyeblikket i filmen er aktivisten Larry Kramers nedkledning av gruppen selv under et av møtene. «ACT UP har blitt overtatt av en gal utkant,» sier han. «Ingen er enige i noe, alt vi kan gjøre er å stille opp et par hundre mennesker på en demonstrasjon. Det kommer ikke til å få noen til å ta hensyn. Ikke før vi får millioner der ute. Det kan vi ikke gjøre. Alt vi gjør er å hakke på hverandre, og kjefte på hverandre. Jeg sier det samme til deg som jeg sa i 1981, da det var 41 saker: Inntil vi får orden på oss, alle sammen, er vi så godt som døde.»
Disse ordene kan høres skremmende ut, men de er også motiverende. I møte med motgang og sykdommer kan folk vise en utrolig styrke. ACT UPs nest mest kjente medlem, Peter Staley, reflekterer over dette mot slutten av filmen. Han sier: «Å være så truet med utryddelse, og å ikke legge seg ned, men i stedet å stå opp og kjempe tilbake slik vi gjorde det, måten vi tok vare på oss selv og hverandre på, godheten vi viste, menneskeheten vi viste verden, er bare sjokkerende, bare utrolig .»
Langtidsoverlevende viser veien videre
Den samme typen forbløffende motstandskraft dukker opp i de homofile mennene profilert i «Last Men Standing», 2016-dokumentaren produsert av San Francisco Chronicle. Filmen fokuserer på erfaringene til langsiktige HIV-overlevende i San Francisco. Dette er menn som har levd med viruset langt utover deres forventede «utløpsdatoer» som ble forutsagt for år siden basert på datidens medisinske kunnskap.
Mot det fantastiske bakteppet av San Francisco, vever filmen sammen observasjonene av åtte menn og en kvinnelig sykepleier som har tatt seg av mennesker som lever med HIV ved San Francisco General Hospital siden begynnelsen av epidemien.
I likhet med filmene på 1980-tallet, minner «Last Men Standing» oss om at en epidemi så omfattende som HIV-AIDS – UNAIDS rapporterer at anslagsvis 76,1 millioner menn og kvinner har fått HIV siden de første rapporterte tilfellene i 1981 – fortsatt kommer ned til individuelle historier . De beste historiene, som de i filmen, minner oss alle om at livet generelt kommer ned til historiene vi forteller oss selv om hva våre opplevelser, og i noen tilfeller lidelse, «betyr».
Fordi «Last Men Standing» feirer menneskeheten til sine undersåtter – deres bekymringer, frykt, håp og glede – er budskapet universelt. Ganymedes, en sentral figur i dokumentaren, tilbyr et budskap om hardt opptjent visdom som kan være til nytte for alle som er villige til å høre den.
«Jeg vil egentlig ikke snakke om traumet og smerten jeg har levd gjennom,» sier han, «delvis fordi mange mennesker ikke vil høre det, delvis fordi det er så smertefullt. Det er viktig at historien lever videre, men vi trenger ikke å lide gjennom historien. Vi ønsker å forløse det traumet og gå videre til å leve livet. Så selv om jeg vil at historien ikke skal glemmes, vil jeg ikke at den skal være historien som styrer livet vårt. Historien om motstandskraften, om gleden, om lykken ved å overleve, om å trives, om å lære hva som er viktig og verdifullt i livet – det er hva jeg vil leve av.»
Mangeårig helse- og medisinsk journalist John-Manuel Andriote er forfatteren av Victory Deferred: How AIDS Changed Gay Life in America. Hans siste bok er Stonewall Strong: Homofiles heroiske kamp for motstandskraft, god helse og et sterkt fellesskap. Andriote skriver «Stonewall Strong»-bloggen om motstandskraft for Psychology Today.
Discussion about this post