- Vanligvis er mennesker diagnostisert med multippel sklerose (MS) mellom 20 og 40 år, men sent-debut MS (LOMS) rammer personer i alderen 50 år og eldre.
- LOMS utvikler seg vanligvis raskere enn MS diagnostisert i yngre alder.
- Det er flere skritt leger tar før de stiller en diagnose og bestemme det beste behandlingsforløpet.
- Behandlinger, inkludert rehabilitering og medisiner, kan bidra til å håndtere symptomer på MS.
Vanligvis blir folk diagnostisert med multippel sklerose (MS) mellom 20 og 40 år, men sen-debut MS (LOMS) begynner å påvirke personer i alderen 50 år og eldre. Sykdommens progresjon er vanligvis raskere i LOMS.
Hvis du har MS, er du blant de mer enn 2,3 millioner menneskene over hele verden som deler denne diagnosen. Selv om det ikke finnes en kur for tilstanden, er behandlinger som bremser MS-progresjonen og bidrar til å redusere symptomene tilgjengelig.
MS er en sykdom i sentralnervesystemet (CNS). Med MS blir hjernen, synsnervene eller ryggmargen – alle deler av CNS – betent. Når dette skjer, blir nervenes beskyttende dekke, kjent som myelin, skadet.
Denne skaden viser seg ved MS-symptomer som spenner fra konsentrasjonsvansker til muskelspasmer. Det er en rekke andre symptomer, noen mer vanlige enn andre.
Stadier av MS-utvikling
Det er fire sykdomsforløp, eller stadier, av MS-utvikling:
- Klinisk isolert syndrom (CIS). Dette oppstår når symptomene først vises og varer i minst 24 timer. Symptomer skyldes myelinskader i CNS, men ikke alle som får CIS utvikler MS.
- Residiverende-remitterende MS (RRMS). Dette stadiet er preget av anfall, også kalt tilbakefall, av nye eller økende nevrologiske symptomer. Tilbakefall etterfølges av delvis eller fullstendig remisjon, eller bedring.
- Sekundær progressiv MS (SPMS). Dette begynner som RRMS, men forverres gradvis over tid. Ikke alle tilfeller av RRMS vil gå over til SPMS.
- Primær progressiv MS (PPMS). Dette stadiet er definert av forverrede nevrologiske funksjoner fra første gang symptomene oppstår. LOMS starter ofte på dette mest alvorlige stadiet.
MS debutalder
Voksen-debut MS (AOMS) er vanligvis diagnostisert hos voksne i alderen 20 til 40, men MS kan også utvikle seg hos eldre voksne, tenåringer og, i sjeldne tilfeller, barn.
Barn med pediatrisk MS har vanligvis CIS eller RRMS. Barn med MS har en tendens til å komme seg raskere enn voksne som får diagnosen MS, siden full remisjon eller restitusjon er vanlig i RRMS-stadiet.
Pediatrisk MS er vanskelig å diagnostisere fordi det ligner på akutt demyeliniserende encefalomyelitt (ADEM). Det kan imidlertid føre til alvorlig funksjonshemming i tidlig alder.
LOMS, som er når symptomene først oppstår hos voksne over 50 år, står for 10 prosent av alle MS-diagnoser.
En sen diagnose skjer noen ganger når folk ikke oppsøker lege for milde sensoriske symptomer.
Symptomer
Det er en rekke symptomer assosiert med MS. Symptomene er uforutsigbare og kan endre seg over tid. I tillegg vil ikke alle som får diagnosen MS oppleve de samme symptomene.
Noen vanlige symptomer inkluderer:
- svakhet
- synsforandringer
- utmattelse
- tap av balanse
- blære dysfunksjon
- problemer med å forstå eller huske ny informasjon
Andre symptomer inkluderer:
- depresjon
- smerte eller kløe
- seksuelle problemer
- følelsesmessige endringer
Typiske LOMS-symptomer er relatert til motorisk dysfunksjon og synsproblemer.
Hvordan det er diagnostisert
Det er ingen test som brukes til å diagnostisere MS. Snarere vil leger utføre mange tester og eksamener for først å utelukke andre medisinske tilstander.
Følgende er typiske strategier som brukes av helsepersonell:
- Nevrologisk eksamen. Denne eksamenen evaluerer ting som mental status, reflekser, koordinasjon og sensorisk funksjon.
- Detaljert klinisk historie. Denne prosessen identifiserer tidligere symptomer, andre diagnoser og all informasjon som er relevant for helsen din.
- Blodprøver. Disse testene kan bidra til å utelukke andre medisinske tilstander som kan ha lignende symptomer som MS.
- Magnetisk resonansavbildning (MRI). Denne skanningen kan oppdage MS-lesjoner i hjernen og ryggmargen.
- Oligoklonal båndscreening. Denne screeningen sjekker cerebrospinalvæske (CSF) for oligoklonale bånd (OCB) – proteiner som kan indikere tilstedeværelse av CNS-betennelse.
- Fremkalte potensiell testing. Denne testen måler hvor raskt hjernen reagerer på syn, lyd og berøringsstimulering.
Progresjon
For å vurdere MS-progresjon bruker leger noen ganger den utvidede funksjonshemmingsstatusskalaen (EDSS). Denne skalaen varierer fra 0 (normal nevrologisk undersøkelse uten funksjonshemming i noe funksjonssystem) til 10 (død av MS). En studie fra 2016 i
Denne studien så på personer over 40 år i sin analyse av personer med LOMS.
Personer som er diagnostisert med MS som unge voksne, er mest sannsynlig diagnostisert med RRMS. Dette er det vanligste sykdomsforløpet med rundt 85 prosent av personer med MS fast bestemt på å ha denne typen.
Behandling
Det finnes behandlinger tilgjengelig for å hjelpe deg med å håndtere symptomer på MS.
Rehabilitering kan bidra til å forbedre din energi, hukommelse og mobilitet. Typer rehabilitering legen din kan anbefale inkluderer:
- fysisk rehabilitering for å arbeide med å forbedre balanse, styrke og bevegelsesutslag
- kognitiv rehabilitering for å hjelpe med kommunikasjon, organisering og oppmerksomhet
- yrkesrettet rehabilitering for selvledelse og egenomsorg, inkludert å gjøre husarbeid og nyte hobbyer
Medisiner, kalt sykdomsmodifiserende terapier (DMT), kan også brukes til å behandle MS. DMT arbeider for å redusere mengden av tilbakefall og senke forløpet av tilstanden.
Hverdagssymptomer, som tretthet eller blære- og tarmproblemer, håndteres vanligvis med andre typer medisiner – ikke DMT. En sunn livsstil kan også behandle MS-symptomer og forbedre den generelle livskvaliteten.
Legen din vil lage en behandlingsplan basert på hvor langt MS har kommet og hvor gammel du er ved utbruddet.
MS diagnostiseres oftest mellom 20 og 40 år, men LOMS diagnostiseres vanligvis etter fylte 50 år. Sykdomsprogresjon kan være raskere i LOMS, siden den ofte diagnostiseres som PPMS, det alvorligste stadiet av sykdommen.
Legens mål er å oppnå en nøyaktig diagnose etter tester, inkludert en nevrologisk undersøkelse, klinisk historie, MR, OCB-screening og fremkalt potensiell testing. Etter diagnosen kan du og legen din bestemme en behandlingsplan som passer for deg.
Discussion about this post