Noe av det jeg liker best med jobben min i Healthline, er å jobbe med psykisk helseinnhold som (forhåpentligvis) bidrar til å fjerne stigmaet rundt psykiske forhold.
Dette er spesielt viktig for meg, siden jeg ble diagnostisert med generalisert angstlidelse (GAD), panikklidelse og depresjon da jeg var 21 år gammel. Jeg har gått på antidepressiva og angstdempende medisiner siden den gang, men dessverre finnes det ingen kur mot psykiske lidelser.
Jeg taklet denne erkjennelsen lenge før diagnosen min, og i forsøket på å finne løsninger som fungerer for meg, har jeg funnet ut at egenomsorg ser drastisk annerledes ut for alle.
Gjennom arbeidet mitt hos Healthline har jeg hatt privilegiet å lære så mye om forskjellige mennesker, psykiske helsetilstander, terapitilnærminger og mer. Jeg er uendelig takknemlig for denne muligheten.
Men å ha psykiske helsetilstander som ofte påvirker hverdagen min er aldri lett – det er min virkelighet, selv når jeg prøver å ikke gjøre det til hele min identitet.
Min reise med mental helse
Min angst og depresjon eksisterte lenge før jeg fikk en formell diagnose fra en psykiater.
Jeg opplevde angst fra jeg var liten. Jeg husker at det hindret meg i å være sosial med andre barn fra så tidlig som 4 år. Jeg trodde først at jeg bare var en introvert som konstant var nervøs for å rekke opp hånden i timen eller bestille mat til meg selv.
Denne oppførselen fortsatte inn i tenårene mine og som ung voksen. På college gikk jeg gjennom noen få traumatiske hendelser som jeg kjærlig omtalte som «da hjernen min brøt.»
Da jeg ikke tok opp disse traumene, begynte angsten og panikken min å manifestere seg på en måte jeg aldri hadde følt før. Plutselig klarte jeg ikke å sitte på en restaurant uten å føle meg intenst engstelig. Første gang det skjedde, var jeg ute og spiste middag med venner, og feiret slutten av semesteret. Jeg måtte stadig forlate restauranten for å få luft, men hendene mine sluttet ikke å riste, og tankene mine var i full overdrive.
Noen uker senere, da jeg kom hjem til sommeren, begynte jeg å få angstanfall. Jeg begynte å gå i terapi for å takle disse svært forvirrende opplevelsene. Terapeuten min fortalte meg at jeg hadde agorafobi, en type angstlidelse som får folk til å unngå steder og situasjoner som får dem til å føle seg fanget eller i panikk.
Likevel forsto jeg ikke hvorfor jeg følte meg så urolig på soverommet mitt. Panikken og angsten tok aldri slutt – det skjedde når jeg gikk en tur, når jeg satt i bilen, når jeg satt i stua og så på TV med foreldrene mine.
Det ble til og med så ille at jeg en dag opplevde vasovagal synkope, som er når du besvimer eller besvimer når du opplever intense følelser, som frykt eller redsel. I mitt tilfelle var det panikk.
Etter å ha gått i terapi hele sommeren (og planlegger å fortsette gjennom det kommende semesteret), gikk jeg tilbake til skolen i troen på at jeg hadde alt under kontroll. Dessverre ble ting bare verre.
Fra det øyeblikket jeg våknet, var jeg engstelig. Noen morgener gråt jeg mens jeg kjørte til campus fordi jeg var så redd for å sitte i et klasserom i 2 timer. Jeg fryktet hele tiden å få et angstanfall og besvime igjen. Jeg hatet meg selv. Jeg hatet at jeg gikk siste året på college og ikke kunne sitte gjennom en time uten å gå tom og ringe mamma, fordi jeg følte at jeg ikke kunne puste.
Jeg trodde jeg hadde nådd bunnen før, men dette var virkelig det verste jeg noen gang hadde følt.
Jeg følte meg så håpløs. Jeg kunne ikke tenke på å søke på jobber for etterutdanning fordi jeg ikke trodde jeg kunne sitte på et kontor hele dagen. Foreldrene mine var bekymret for meg. De ønsket meg velkommen hjem til vinterferien med åpne armer, og sammen bestemte vi oss for at det var på tide å prøve medisiner.
I januar gikk jeg til psykiater for første gang. Å finne en som tok imot pasienter var nesten umulig, så vi måtte gå med en som ikke var på helseforsikringen vår. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine hadde råd til dette for meg, men dette er ikke tilfelle for alle.
Psykiateren diagnostiserte meg med GAD, panikklidelse og klinisk depresjon. Helt ærlig, dette fikk meg til å føle meg forferdelig. Jeg følte at jeg var «gal», og jeg lurte på hvordan jeg endte opp slik.
Den måneden gikk jeg på Lexapro. Psykiateren min måtte øke dosen min én gang før det begynte å virke, omtrent en og en halv måned senere. Jeg kunne sitte i timen og ha en samtale med personen ved siden av meg. Jeg kunne handle mat alene. Jeg var faktisk i stand til å møte nye mennesker, gå på dater og til og med henge med venner på barer. Ting som en gang hadde følt umulig var ikke så umulig lenger.
Selv om medisinering har vært en fantastisk måte for meg å håndtere angsten og depresjonen på, har det ikke vært en lineær reise. Et og et halvt år senere fungerte ikke Lexapro for meg lenger.
Jeg går for tiden på Zoloft og buspiron, og jeg tar alprazolam på dager hvor angsten min er spesielt uregjerlig. Jeg er også fortsatt i terapi. Noen dager føler jeg meg OK, og andre er veldig vanskelig.
Hvordan jeg takler det
Dessverre finnes det ingen helhetlig løsning på psykiske lidelser, selv om du har samme(e) som meg.
Det er en rekke ting jeg gjør til daglig for å holde meg flytende utenom medisinene mine. Noen av mine mest pålitelige hverdagsvaner inkluderer:
- daglig bevegelse
- kognitiv atferdsterapi
- journalføring
- planlegger dagene mine
- meditasjon
- lesning
Ifølge
Uansett hva du måtte ha, har psykiske helsetilstander én ting til felles: De kan få folk til å føle seg alene og fremmedgjort. Det er imidlertid ikke sant – og det vil det også aldri vær ærlig.
Introduserer: Du er ikke alene
Mine egne erfaringer med GAD, panikklidelse og depresjon har vist meg at fysisk og mental egenomsorg er mer enn å kjøpe badebomber, pene journaler og eteriske oljer (selv om jeg skal innrømme disse tingene gjøre hjelp meg noen ganger).
Noen ganger er det å ha en go-to meditasjon tilgjengelig på favorittappen min for å hjelpe meg å roe meg ned fra et angstanfall. Andre ganger bruker det et pålitelig telehelseselskap som sender medisinene mine rett til dørstokken min, slik at jeg ikke trenger å bekymre meg for å gå tom.
For å bidra til å bygge bro mellom ulike psykiske helsetilstander og de beste produktene, appene og tjenestene som utgjør en forskjell i folks velvære, presenterer vi gjerne You’re Not Alone. Denne serien er skrevet av talentfulle, intelligente folk som gjør sitt beste med kortene de har fått.
Ved hjelp av vårt søstermerke, PsychCentral, har vi som mål å kaste lys over forhold som påvirker folks daglige liv og hva de bruker for å gjøre det hele litt enklere.
Jeg håper at de personlige anekdotene som deles av disse utrolige forfatterne tjener som en påminnelse om å ta vare på deg selv, å søke hjelp hvis du trenger det, og å bruke produktforslagene deres hvis de stemmer overens med dine behov.
Fremfor alt, husk at du aldri er alene.
Discussion about this post