De 5 stadiene av sorg som kommer med en ny medisinsk diagnose

1. Fornektelse

Mennesker som opplever sorg kan være kjent med dette første og velkjente stadiet.

Fornektelse, enkelt sagt, er handlingen for å avvise virkeligheten. Fornektelse kommer ofte først i stadiene av sorg, fordi når en stor endring i livet skjer, må sinnet og kroppen jobbe for å bearbeide situasjonen.

Når du går gjennom en medisinsk komplikasjon, er det ofte signaler som blinker gjennom hele kroppen din for å si: «Noe er ikke riktig.» Dette kan være oppblussing, forverrede kroniske smerter, nye symptomer eller en rekke andre daglige forstyrrelser som du observerer.

Selv om du logisk vet at du går inn i et nytt forhold til helsen din når et nytt medisinsk problem dukker opp eller du får en ny diagnose, er det vanlig å trenge tid til å jobbe gjennom fornektelse før du begynner å behandle nøyaktig hva det er du er følelse.

I begynnelsen av sorgsyklusen kan du fornekte hele sannheten eller bare deler av virkeligheten.

Å fortelle deg selv at dette egentlig ikke skjer, at det er «alt i hodet» eller «ikke så ille», er en måte for sinnet og kroppen din å beskytte seg mot den følelsesmessige påkjenningen av sorg.

Du kan også bagatellisere alvorlighetsgraden av situasjonen som en måte å takle på ved å:

• avviser smerte
• ignorerer symptomer
• skjule symptomer fra kjære
• å presse gjennom helseproblemene som om alt er i orden
• tviler på deg selv og gyldigheten av dine bekymringer

For de som ikke har kroniske lidelser, kan det være vanskelig å forstå hvorfor fornektelse er et vanlig første skritt i behandlingen av medisinsk traume. Vil vi ikke vite hva som er galt? Vil vi ikke fikse det?

Svaret på disse spørsmålene er ja: Vi ønsker å ha en forklaring på symptomene og, i en drømmeverden, en løsning. Men det er ikke så enkelt.

Et stort flertall av kroniske tilstander er langvarige og tilbyr kun symptombehandling i stedet for en kur eller løsning. I hovedsak, når du mottar en ny diagnose (eller hvis du fortsatt venter på en med pågående symptomer), kommer tidens virkelighet inn. Tidslinjen endres.

Plutselig leter du ikke etter et navn for å forklare smerten, symptomene dine eller søvnløse netter. Når du vet hva det underliggende problemet er, vet du at neste trinn er å gå videre til behandling.

Likevel kan dette neste trinnet ofte føles umulig. Og i tilfelle av kroniske sykdommer, vet du at dette problemet ikke nødvendigvis har en sluttdato.

Så for å takle denne nye virkeligheten – selv om du har ventet på en diagnose eller en forklaring eller noen bare for å fortelle deg at de tror på deg – kan du gå inn i fornektelsesstadiet for å prøve å overbevise deg selv om at det ikke er det dårlig. At det ikke er ekte.

Hvis du fornekter helsen din, vet at dette er greit. Hvis du er i stand, gi deg selv tid til å behandle fakta i situasjonen.

Du kan velge å skrive ned en liste over fakta (dvs. «Jeg følte smerte i dag,» «Legen fortalte meg at jeg hadde en svulst,» «Jeg venter på blodprøveresultater») til de begynner å føles ekte.

Du kan også bestemme deg for å planlegge et bestemt tidspunkt i løpet av dagen for å distrahere deg selv fra virkeligheten ved å lese en bok eller maratonere et show. Å ta pauser er en fin måte å gi deg selv den plassen du trenger for å behandle alle de nye endringene i livet ditt til de ikke føles så overveldende.

2. Sinne

En annen sterk følelse du kan oppleve er sinne – mot deg selv, mot leger, mot verden.

Når sinne brenner gjennom deg, betyr det at du mest sannsynlig har forstått virkeligheten i situasjonen din. Men dette betyr ikke nødvendigvis at du er klar til å akseptere det.

Noen ganger føles det lettere eller mer håndterlig å slå ut mot andre når du sørger over deg selv.

Den legen som ikke hørte på deg før? Resepsjonisten som avtalte timen din rett etter en hel dag med jobb? Parkeringsplassen uten tilgjengelige plasser? Deres feil.

Men du kan også vende deg innover mot deg selv, spesielt hvis du har opplevd fornektelse tidligere.

Du kan spørre deg selv hvorfor du ventet så lenge med å rapportere symptomendringer eller hvorfor du ikke fikk fylt opp medisinen. Dette kan føre til mye selvhat og alvorlig skade både din fysiske og mentale helse.

I disse øyeblikkene av sinne, ta deg tid til å gjenkjenne hva du føler, først og fremst. Det er en grunn til at sinne er et nøkkeltrinn i sorg – det lar deg begynne å føle igjen, så vel som å undersøke dine egne følelser for situasjonen.

Når du føler at du er klar til å begynne å gi slipp på sinnet, er det forskjellige mestringsstrategier som kan hjelpe deg med å behandle disse sterke følelsene, som kunstterapi, utlufting til venner og praktisering av oppmerksomhet.

Men husk: Når følelsene av sinne kommer opp igjen mens du går gjennom sorgsyklusen, gjenkjenne følelsene og reflekter over hvordan de manifesterer seg. Er kjeven din knyttet sammen? Har tonen endret seg? Å ta oversikt over følelsene dine kan hjelpe deg med å gjenopprette kontakten med kroppen din, spesielt når kroppen din er kilden til frustrasjon.

3. Depresjon

Sorg og depresjon går ofte hånd i hånd.

Hos kronisk syke mennesker kan depresjon og andre psykiske tilstander også ofte forvirre eller forvirre symptomene. Depresjon kan gjøre kroniske smerter verre med hode-, kropps- og magesmerter.

Hvordan vet du når symptomene dine er fra depresjon eller fra et annet medisinsk problem?

Først, la oss merke seg at uansett hvor symptomene dine stammer fra – enten det er fysisk, følelsesmessig, mental eller atferdsmessig helse – er de gyldige.

For mange kronisk syke mennesker har blitt stemplet som «oppmerksomhetssøkere». Denne vantroen på symptomene våre og kroppene våre gjør bare sorgprosessen vanskeligere.

Vit at uansett hva du går gjennom, er det et fellesskap av mennesker der ute som forstår hva du føler.

Når det er sagt, kan det være vanskelig å forsvare dine behov når du er i denne fasen av sorg. Du kan føle at det er meningsløst å fortsette å søke etter en diagnose eller behandling. Du vil kanskje ønske at alle disse problemene bare skulle forsvinne.

Depresjon er noe som ofte krever tilleggstjenester, for eksempel rådgivning. For kriseintervensjon, vennligst oppsøk disse ressursene om hvordan du kan holde deg trygg under denne sårbare prosessen.

4. Forhandling eller forhandlinger

Med dette stadiet kommer «hva hvis.»

Hva om legen tar feil? Hva om jeg hadde gjort noe annerledes (kosthold, trening, medisin, terapi, kirurgi osv.)? Hva om jeg kom til spesialisten før?

Selv om dette ikke er det samme som fornektelse, der du prøver å stenge virkeligheten ute, kan dette stadiet føles likt fordi du tenker på alle måtene situasjonen kunne ha gått annerledes.

Selv om du faktisk ikke kan endre fortiden (eller forutsi fremtiden), kan det å forhandle med helsen din være en måte å behandle denne nye virkeligheten på.

Faktisk, selv etter at vi har «fullført» dette stadiet av sorg, jobber mange kronisk syke mennesker fortsatt for å forhandle med sine evner mens de lærer sine nye grenser. Slik sett er sorgens forhandlingsstadium en som ofte gjentar seg når helsen vår fortsetter å utvikle seg.

5. Aksept

Det siste stadiet av sorg er vanligvis aksept.

Aksept av virkeligheten. Aksept av smerten. Aksept for hvor annerledes forholdet ditt til kroppen din kan være nå.

Forskning tyder på at det å komme overens med kronisk smerte faktisk kan redusere alvorlighetsgraden av din fysiske og følelsesmessige smerte.

Ved å akseptere det, erkjenner du at det er der uten å dømme. Deretter kan du gå videre med å bruke mestringsstrategier og forskjellige behandlinger for å håndtere smerten.

Det er imidlertid viktig å merke seg at aksept ikke betyr at du må være glad eller fornøyd med alt som skjer med kroppen din og helsen din. Aksept trenger ikke å bety tilfredshet.

Du kan fortsatt føle deg sint og deprimert og overveldet over situasjonen din – men dette er greit.

Vårt forhold til kroppen vår er intimt, komplekst og skiftende former.

Selv om en ny medisinsk diagnose eller bekymring kan starte sorgsyklusen på nytt, er dette siste stadiet av aksept en som vi alltid jobber mot.

Sannheten er at vi ikke har mye kontroll over kroppene våre, noe som er skremmende. Vi kan ikke ønske bort smerte eller sykdom som å blåse på løvetannpust – uansett hvor hardt vi prøver eller hvor mange stilker vi plukker.

Men vi kan lære å stole på sorgsyklusen og vite at disse følelsene av tap er midlertidige. Mest av alt kan vi øve på litt selvtilgivelse og selvgodhet.

Vi kan tillate oss å være rotete og gale og menneskelige.

Disse følelsene og opplevelsene kan få oss til å føle oss sårbare, men gjennom dette finner vi styrke. Til slutt finner vi alltid en måte å overleve på.

Aryanna Falkner er en funksjonshemmet forfatter fra Buffalo, New York. Hun er en MFA-kandidat i skjønnlitteratur ved Bowling Green State University i Ohio, hvor hun bor sammen med forloveden og deres myke svarte katt. Forfatteren hennes har dukket opp eller kommer i Blanket Sea og Tule Review. Finn henne og bilder av katten hennes på Twitter.